(Intervju første gang publisert april 1988)
Oslo: Helt siden LP-debuten i 1968, har Joni Mitchell (44) fremstått som den fremste kvinnelige representanten for sangere som fremfører sitt eget materiale. Innimellom noe kvalitetsmessig ujevn kanskje, men alltid musikalsk søkende og uberegnelig.
I går var hun i Oslo, for å gjøre PR for sin siste LP «Chalk Mark In A Rain Storm».
– Musikalsk er den mer optimistisk enn min forrige LP, «Dog Eat Dog», men bortsett fra det representerer «Chalk Mark In A Rain Storm» en naturlig musikalsk utvikling. Mye kan ha forandret seg gjennom 20 år, men den kreative prosessen bak nye låter og LPer er stadig den samme. Du får en idé, bearbeider den hjemme på piano eller gitar og fullfører så arbeidet i studio, forteller Joni sprudlende opplagt og fortsetter ivrig med å forklare hvorfor det tok nærmere tre år på å bii ferdig med den nye LPen.
– Jeg hadde store problem med teksten. «Dog Eat Dog» var en tekstmessig mørk LP, og j disse kriserammede dager var det siste jeg ønsket å gi ut enda en LP bredfull av smerte. Men da jeg etter utgivelsen av «Dog Eat Dog» skulle skrive tekster til en ny LP, ble de likefullt mørke. Og siden det ikke nytter a kontrollere den kreative siden av ditt liv, måtte jeg bare fortsette å skrive og tålmodig vente på at tekstene antok en mer positiv karakter, forklarer Joni som seiv har produsert den nye LPen, i samarbeid med sin mann Larry Klein.
Kjente gjestevokalister
På den nye LPen benytter Joni Mitchell seg av flere kjente gjestevokalister, slik som Peter Gabriel, Don Henley, Wendy & Lisa, Billy Idol, Tom Petty og Willie Nelson. En nokså broget, men ikke helt tilfeldig sammenrasket forsamling, forsikrer Joni.
– Noen av disse har jeg samarbeidet med tidligere, mens andre var håndplukkete til oppgaven. Noen av tekstene er dialoger, som nærmest krever andre stemmer i tillegg til min. Og da var det bare å sette seg ned og tenke igjennom hvem som passer hvor.
Kunstner og musiker
Joni Mitchell kommer opprinnelig fra Alberta i Canada, hvor hun som Roberta Joan Anderson studerte kunst, før musikkinteressen overtok og førte henne til Toronto og byens folkemusikkmiljø. Sammen med sin daværende mann Chuck Mitchell gikk ferden videre til Detroit, hvorfra hun nyskilt fortsatte til New York, ble «oppdaget» og fikk David Crosby til å produsere hennes første LP, «Joni Mitchell-, i 1968.
Seiv om denne platen vakte oppmerksomhet i musikerkretser, var det likevel som komponist hun i 60-årene markerte seg mest utad. «Both Sides Now» og «Woodstock» er to av hennes tidligere låter, som henholdsvis Judy Collins og Crosby, Stills, Nash & Young har udødeliggjort. Men med singelhiten «Big Yellow Taxi» i 1970 plasserte hun seg seiv på hitlistene, og da hennes sjette LP «Court And Spark» i 1974 ble en storselger var det bare som det naturlige resultatet av en mangeårig prosess.
Komplisert musikk
Og resten er historie. 15 LPer har hun på nakken, og stilmessig svinger de fra enkel folk via avant garde-inspirert jazz til tidsriktig rock. Men musikerne hun har brukt på sine LPer har for det meste vært hentet fra jazzkretser…
– Det gjelder kanskje ikke så mye i dag, men da jeg startet var de ganske enkelt bedre
skikket til å spille min musikk enn rockemusikere. Mine akkorder er ofte litt «rare» og opererer ikke innenfor den ganske strikte rammen som rockemusikere jobber innenfor. Rockemusikere ville automatisk forenkle og dermed også innsnevre min musikk, mens jazzmusikere, som var mer vant til å vri på akkorder og harmonier, bedre klarte å følge mine intensjoner, sier Joni Mitchell.
Følsomt sinn
Om sin bakgrunn forteller hun videre at hun var et følsomt og beskyttet barn, men at nysgjerrigheten på verden lokket henne ut i gatene. Hennes introverte holdning avspeilte seg ikke minst i hennes tidlige, meget personlige tekster. Men uten å miste sin personlige uttrykksform, inntok Joni i 70-årene er mer observerende rolle.
– Jeg ønsket ikke å være så innadvendt for resten av mitt liv, og jobbet derfor bevisst med å komme ut av mitt skall, kommenterer Joni som på spørsmål om likheten/forskjellen mellom 60- og 80-tallet sier:
– Alle tiår fungerer som separate generasjoner, hvor det enkelte tiårs ungdommer prøver å finne en egen plattform og i den prosessen er nødt til å forkaste alt som har gått forut. Dessverre har 80-tallet musikalsk og sosialt vært et av de verste og kjedeligste tiår noensinne. Samfunnskritikk gikk av moten og ble erstattet av egosentrering og en kynisk og meget negativ tankemåte, samtidig som det ikke ble plass for litt dyptloddende tanker. Media er mer opptatt av å elske eller hate stjerner enn å finne ut hva disse stjernene egentlig står for, mener Joni.
Går i sirkler
– Men alt går i sirkler og jeg synes å merke at det igjen er i ferd med å bli bedre plass for litt komplekse og intellektuelt utfordrende tankeganger. Og ikke minst for hjertet. Mitt håp for framtiden er at vi i 90-årene kan vise større toleranse for hverandre, sier Joni som avslutningsvis forteller at hun dess verre ikke kan love noen konsert i Norge med det aller første.
– Jeg vil gjerne turnere igjen, med musikerne som spiller på «Chalk Mark In A Rain Storm». Problemet er bare at jeg ikke er den eneste som ønsker å turnere med dem. Både Peter Gabriel og Robbie Robertson ønsker å bruke dem, og de står foran meg i køen. Så foreløpig må jeg bare vente. Men en dag kanskje…
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i april 1988. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende 25. april 1988)
