The Byrds var et av de aller fineste bandene på 1960-tallet og «The Notorious Byrd Brothers» var deres aller fineste LP. Mandag 15. januar er det 50 år siden plata ble utgitt.
Med tanke på konfliktene og rotet som preget The Byrds halvåret før utgivelsen var det ingen selvfølge at Notorious-plata skulle bli en slik kreativ framgang. Og med tanke på kursendringa Gram Parsons rett etter ble katalysatoren for, framstår albumet i dag som et bindeledd mellom to bandepoker. Et slikt mellomledd er vanligvis ingen garantist for et godt resultat, men på «Notorious Byrd Brothers» funker det aller meste.
Og det altså til tross for at to av de fire medlemmene som begynte på arbeidet med Byrds femte album hadde fått sparken før plata kom ut. Først forsvant trommis Michael Clarke utover sidelinja, fordi han var misfornøyd med retningen bandets tre låtskrivere Roger McGuinn, David Crosby og Chris Hillman tok bandet i. Knapt hadde han fått fyken før den langvarige spenningen mellom McGuinn/Hillman på den ene siden og Crosby på den annen slo ut i full konflikt.
Ut med Crosby
De hadde kranglet om det meste i nokså lang tid, men den utløsende faktoren finner vi i Carole King/Gerry Goffin-sangen «Goin Back». McGuinn og Hillman ville gjerne ha den med på plata, noe Crosby mente bare var tull. Spesielt som det i praksis gikk utover hans egen kontroversielle trekant-sang «Triad», som de andre ville ofre for å gi plass til «Goin Back».
Det er i utgangspunktet lett å skjønne Crosby (som i stedet ga sangen sin til Jefferson Airplane), men når du hører briljante «Goin Back» er det vanskeligere å forstå hans motstand. Uansett var det dråpen som fikk begeret til å renne over, og etter at Crosby hadde uteblitt fra studio noen dager brukte McGuinn og Hillman det som påskudd for å gi ham sparken halvveis i innspillingen av plata.
Hvem er hesten?
For å gjøre rotet komplett, hentet McGuinn og Hillman inn igjen Gene Clark, som året før hadde forlatt gruppa av egen fri vilje. Men han ble bare med noen få uker, før han igjen bestemte seg for å forlate bandet. Dessuten fikk også trommis Michael Clarke en ny sjanse, men han opplevde bare å få fyken enda en gang, straks plata var ferdig innspilt.
Clarke kom i det minste med på coveret til «The Notorious Byrd Brothers». Han, Roger McGuinn og Chris Hillman står i hver sin hestestall-bås og kikker ut gjennom et vindu. I den fjerde båsen på bildet, der hvor David Crosby kunne ha stått, er det i stedet en hest som er avbildet. En symbolikk som naturlig nok mange tolket som et spark til Crosby, men som McGuinn og Hillman nær sagt like selvfølgelig har bedyret er en helt feilaktig tolkning.
Åpner dørene for Gram Parsons
Da «The Notorious Byrd Brothers» ble gitt ut 15. januar, ble bandets eksperimentlyst og lekne miks av psykedelia, folkrock, spacerock og country veldig godt tatt i mot av kritikerne. Det var en eklektisk plate som kunne ha endt i spagaten, men hvor de klarte å gi sine musikalske visjoner en sonisk samlende identitet, med klangrike gitarer og harmonier som naturlige stikkord. Kommersielt ble plata derimot ikke en like stor framgang som gruppas tidligere utgivelser.
Den fikk likevel en større betydning enn det den gangen var mulig å se for seg, ved at McGuinn og Hillman var nødt til å hyre inn erstattere for Clarke og Crosby, da de samme vinter skulle ut på veien med Notorious-materialet. En av de to nykommerne var Gram Parsons, som var sjefsarkitekt da The Byrds for alvor omfavnet countrymusikken og bare halvåret seinere ga ut legendariske «Sweetheart of the Rodeo». Et album som mer enn noen andre bidro til å bryte ned skillet mellom rock og country og legitimere den nye sjangeren countryrock.
Men det er en helt annen historie.
Av Leif Gjerstad
Les også: Roger McGuiinn; De gamle Byrds-låtene tenner meg fremdeles (arkivintervju fra 1986)
Les også: David Crosby husker navnet sitt (arkivintervju fra 1989)
Les også: Gram Parsons 70
Les også: Ørkenfeiring av kosmisk cowboy
Les også: Siste med Petty kan bli siste med Hillman
Hør også: The Byrds – The Notorious Byrd Brothers
(De elleve første kuttene utgjør originalutgaven. De resterende er bonusspor som er dukket opp på seinere utgaver)
