Wimp ble til Tidal når den norske strømmetjenesten ville ekspandere internasjonalt. Hvis DNs avsløringer tidligere i uka stemmer, bør eier Jay Z vurdere å ta tilbake det gamle navnet. Før han legger ned hele driten.
Det gikk kraftige rystelser gjennom hele musikkbransjen da Dagens Næringsliv onsdag kunne avsløre at strømmetjenesten har jukset med lyttertall. Ifølge avisen (les DN-saken her) har man manipulert 1,7 millioner brukerkontoer og sørget for at de siste utgivelsene til Kanye West («Life of Pablo») og Beyoncé («Lemonade»} er blitt loggført med over 320 millioner falske avspillinger.
Samtidig som Tidal slik bløffer både om strømmetjenestens størrelse og de to nevnte artistenes faktiske popularitet, får det økonomiske konsekvenser for alle artister som har utgivelsene sine på Tidal. For siden systemet tilsier at pengepotten til artistene blir fordelt etter antall spillinger, betyr det at når en artist får en større del av kaka avspises en annen med mindre. Og i dette tilfellet altså at mens Kanye West og Beyoncé (som er gift med eier Jay Z) får mer enn de skulle hatt, får alle andre tilsvarende mindre enn deres rettmessige andel skulle tilsi.
Det er det vi på godt norsk kaller tyveri. Dessuten framstår det som ekstra motbydelig at superrike superstjerner på denne måten stjeler penger fra mindre artister med helt andre økonomiske forutsetninger.
Truer med advokater
Tidal benekter ikke uventet beskyldningene, og går til motangrep på den klassiske amerikanske måten. De truer med advokater og søksmål mot det de hevder er en svertekampanje med «grunnløse beskyldninger».
Måten de reagerer på styrker imidlertid min tro på at det faktisk er hold i DNs påstander. Hvis Tidal virkelig har rent mel i posen, ville full åpenhet vært det beste forsvar. Ved å holde alt skjult og true med advokater bidrar de bare til å styrke mistanken om juks med lyttertall.
Store problemer
For Tidal kommer avsløringen på et svært ugunstig tidspunkt. Spotify er blitt børsnotert og likner (til tross for fortsatte gigantiske underskudd) alt mer på den digitale «winner takes all». Til sammenlikning har det lenge vært støy og uro rundt Tidal, og det er allerede fra før blitt sådd tvil om selskapet faktisk har det antall brukere de har oppgitt.
Tidal, som har prøvd å bruke eksklusivitet som lokkemiddel, har havnet på defensiven og slitt med å finne en vei ut av den. Dersom den påståtte manipuleringa faktisk stemmer og metoden er deres forsøk på å finne en vei ut av uføret, har de bommet stygt. Det likner mest av alt på en blindvei hvor det store omdømmetapet gjør en snuoperasjon ekstremt vanskelig.
Redaksjonelt svekket
Da Wimp startet i 2010 var det en norsk tjeneste, utviklet av Aspiro og Platekompaniet. Det ga naturlig nok Wimp en ekstra sterk stilling i Norge, i kampen mot Spotify. Jeg er blant dem som tidlig tegnet betalabonnement på Wimp og heller brukte Spotify som gratissupplement. Den viktigste grunnen for mitt valg var at den norske tjenesten satset på redaksjonelt innhold og på dette området var overlegent bedre enn Spotify.
I forbindelse med internasjonal lansering skiftet tjenesten i 2014 navn fra Wimp til Tidal, og året etter skapte det bølger da Jay Z kjøpte opp selskapet. Foruten at det skapte uro internt, førte amerikanernes innmarsj til at man nedprioriterte det redaksjonelle innholdet. Det ble vesentlig svekket.
På tide å bytte
En av de viktigste grunnene til å velge Tidal foran Spotify ble dermed borte, men jeg har likevel blitt tro strømmetjenesten jeg har brukt i så mange år. Det skyldes sikkert først og fremst treghet, for jeg har jo også registrert at jeg stadig oftere har stilt met spørsmålet om jeg burde konverterre til Spotify.
Nå har Tidal tatt det valget for meg. De alvorlige beskyldningene om manipulering av lyttertall og deres egen tvilsomme reaksjon har overbevist meg. Tida er ute for Tidal.
Av Leif Gjerstad
