U2: Politikk uten paroler

(Intervju første gang publisert januar/februar 1985)

– Musikk på sitt beste skal treffe både føtter, hjerte og hjerne. Om vi lykkes er ikke opp til meg å si, men det er i hvert fall slik vi håper at vår musikk oppleves, sier Bono.

Bono, vokalist og frontmann i U2, er kledelig beskjeden sitt utadvendte vesen og snakkesalighet til tross. Vi sitter i turnébussen på vei tilbake til Oslo fra Drammenshallen, hvor U2 nettopp har åpnet sin tre uker lange Europa-turné. Og hvis fortsettelsen på turnéen blir slik som i Norge, kan han slappe av i trygg forvissning om at U2 er i stand til å nå sine mål. Det er lenge siden jeg har opplevd en slik stemning både før, under og etter en konsert i den i utgangspunktet så ugjestmilde Drammenshallen. Hallen som denne kvelden ble forvandlet til et sydende, syngende og dansende folkehav.

Konserten

Kanskje ligger hemmeligheten bak U2’s suksess i den vellykkete kombinasjonen av musikalsk styrke og ærlighet. Mens trommis Larry Mullen og bassist Adam Clayton la et solid og tett rytmefundament å bygge på, viste The Edge til fulle at han er en av 80-årenes fremste rockegitarister. Hans spill er klangrikt og fyldig, samtidig som det gir plass både for forførende melodilinjer og frenetiske, stakkato sagende akkorder.

Og Bono, som for kvelden var helt kledd i svart, har en naturlig, positiv utstråling som bare forsterker hans kraftfulle og innlevelsesrike stemme. Uten unødvendig staffasje eller oppsiktsvekkende visuelle effekter klarer gruppen å formidle følelsene i musikken slik at vi tror på dem.

Dessuten har U2 med årene fått et rikt musikalsk lager å øse av. Fra gamle «Gloria» via «Sunday Bloody Sunday» og «New Year’s Day» fram til dagens glansnummer «Pride» og «Bad». Alle var de med, og alle låt de like overbevisende. Så overbevisende at gruppa ikke hadde vansker med å få de vel 5000 tilskuerne til å fortsette allsangen i den siste ekstralåten «40», lenge etter at medlemmene i bandet rolig la ned instrumentene og forlot scenen en etter en.

 Omsorg for fansen

Etter konserten tok Bono seg god tid til å snakke med og skrive autografer til de mange som tålmodig hadde ventet ved utgangen.

– De er så vennlige, utbryter han spontant når vi endelig er inne i bussen, og han fortsetter å vinke til de utenfor.

– Men at jeg snakker med dem er like mye for min egen del som for å være snill tilbake. På scenen hører du folk som jubler og synger, men du ser ikke individene. Alt du ser er en svær bølgende masse. Individer blir de først når du får tid til å snakke med dem, og jeg trenger denne personlige kontakten med publikum for å kunne fungere.

Kristen – ikke forkynnende

Bono er kristen. Et faktum han ikke prøver å skjule, men som han heller ikke snakker så mye om utad.

– Å tro er en viktig, personlig sak, noe ethvert menneske selv må ta stilling til. Jeg har derfor lite til overs for mange av dem som prøver å overbevise og omvende andre. Mange «frelsere» selger jo religion som om det gjaldt såpe. De fjerner sjelen i religionen for større markedsandeler, og hva har man da igjen annet enn et hult skall? lurer Bono, som ikke er helt enig i at mange av hans egne tekster er forkynnende.

– Jeg skriver sjelden ned tekstene før jeg går i studio. Noen grunntanker har jeg, men selve utformingen bestemmes av øyeblikkets følelser og stemninger. Siden det er følelsene mine som kommer opp som ord, og siden troen er integrert i mine følelser, kommer sikkert troen min til syne innimellom. Men det er vel ikke det samme som å forkynne?

Bono ser spørrende på meg under sin svarte hatt, for i neste øyeblikk å skifte tema og henfalle til lyriske bemerkninger om hvor fint det er med snøen som laver ned på den andre siden av bussvinduet.

Ny fase

U2’s store internasjonale gjennombrudd kom med LPen «War», som i likhet med de to foregående LPene var produsert av Steve Lillywhite. Likevel valgte bandet å bruke Brian Eno som produsent på sin siste LP, «The Unforgettable Fire», som til dels skiller seg kraftig fra bandets tidligere plater.

– Selvfølgelig kunne vi lagd en «War, volume 2»-LP med Lillywhite. Det hadde sikkert vært det enkleste, og sikkert det som hadde gitt oss mest penger. Men hadde vi gjort det ville vi samtidig ha solgt vår sjel og mistet vår kreativitet. Vi følte det var på tide å gjøre noe helt annet, og at Eno, sammen med Daniel Lanois, var den rette personen å trekke inn i skapelsesprosessen, forklarer Bono kursendringen med.

Han uttrykker seg meget rosende om Eno som produsent og inspirasjonskilde.

– Muligheten til slike kursendringer er det viktigste som pengene fra karrieren har gitt oss. Samarbeidet mellom Eno, Lanois og oss kunne ha gått galt, og «The Unforgettable Fire» kunne ha blitt en stor flop. Men selv om det hadde skjedd ville vi likevel ikke ha sultet. Og det er godt å vite at du kan følge hjertet uten å måtte bekymre deg om hvor neste måltid kommer fra.

Veldedighet

Det hevdes samtidig at U2 gir relativt mye penger til ulike veldedige formål, men det er noe Bono helst ikke vil snakke om. For en gangs skyld kommenterer han noe både nølende og motvillig.

– Det er litt for mange mennesker med penger som elsker å skaffe seg ekstra PR ved å fortelle at de skjenker penger til veldedighetsformål. Det blir for selvrettferdig for meg, og i den grad vi gir noe til noe vil vi heller gjøre det i det skjulte. Bare til helt spesielle formål, som eksempelvis Band Aid-singelen for sultende i Etiopia eller kampen mot atomvåpen, syns jeg det er riktig å fortelle folk.

Politisk post

I fjor ble Bono tildelt en post i en regjeringsoppnevnt komité som skal se nærmere på hva som kan gjøres med diverse ungdomsproblem. Det var den irske statsministeren som etter et par lengre samtaler med Bono ville ha ham med.

– Jeg sa ja fordi jeg håpet at jeg kanskje kunne bidra med noe. Men dessverre fungerte komitéen så pass dårlig at jeg for kort tid siden trådte ut av den. Et hovedproblem var at politikerne snakket et språk som umuliggjorde enhver kommunikasjon med ungdommen. Dessuten innså jeg at litt for mange tolket min oppgave i komitéen som et slags bevis på at U2 er et politisk fanebærende band. Noe vi ikke er. Vi har mange spørsmål, men få svar.

Fire sjeler

Som alle andre framgangsrike grupper har også U2 fått oppleve at det dukker opp noen som har latt seg inspirere av dem. Hvordan ser han selv på disse gruppene som tråkker i hans fotspor?

– Vel, hvis de bare prøver å kopiere vår sound er det verdiløst. Men hvis det er sjelen, følelsene i musikken som de blir inspirert av er det helt OK. Da vil de likevel låte forskjellig fra oss, siden ingen mennesker er like. For sjelen setter alltid sitt preg på det ferdige produktet. Og det er sjelen U2 i bunn og grunn handler om. Fire sjeler som møtes og sammen blir til det folk kjenner som U2.

Av Leif Gjerstad

Les også: Konserter jeg minnes, del 1

Les også: Konserter jeg minnes, del 2

(intervju opprinnelig publisert i Adresseavisen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og noen andre norske aviser i januar 1985)