17. januar er det premiere på Riksteatrets oppsetning av Tarjei Vesaas-klassikeren «Fuglane». Men tidligere vinnere av den gjeve debutantprisen i forfatterens navn er uenige i hva som bør legges i begrepet klassiker.
Få norske forfattere omtales med så stor respekt som Tarjei Vesaas (1897-1970). Og de fleste synes enige om at «Fuglane» er å betrakte som Telemark-forfatterens hovedverk. Nå flyr fuglene igjen høyt, når Riksteatret førstkommende torsdag inviterer til premiere på stykket i Oslo. Denne gangen dramatisert av Lasse Kolsrud, best kjent for sin regi på suksessstykkene «Bikubesong» og «Kan nokon gripa inn».
Les også: Spellemenn på teatret
Må lese med varmt hjerte
Disse to stykkene er basert på henholdsvis Frode Gryttens og Stein Torleif Bjellas litterære/musikalske univers. Begge er skapt de siste 25 årene, og Kolsrud vedgår at han er mest opptatt av å jobbe med uttrykk fra sin egen samtid. «Fuglane» er derfor første gang Kolsrud som regissør gir seg på en gammel klassiker.
– Du må lese stoffet med varmt hjerte og deretter prøve å formidle det du har inni deg. Men tekst og scene er to ulike språk, så man kan ikke ta alt bokstavelig. For å være lojal mot en klassiker må man derfor være litt illojal, sa Lasse Kolsud på et Fuglane-arrangement på Litteraturhuset i Oslo få dager før Riksteatret-premieren.
Hva er en klassiker?
Tilstede i Litteraturhuset var også forfatterne Tore Renberg og Kjersti A. Skomsvold. Begge er tidligere vinnere av Tarjei Vesaas debutantpris (i 1995 og 2009), samtidig som de har opplevd at deres litterære verk har klatret opp på teaterscenen. Men hva som karakteriserer en klassiker er de to forfatterne uenige om.
– Når jeg leser er jeg opptatt av hva forfatteren prøver å få til. At forfatteren prøver på noe han eller hun ikke helt vet hvordan man skal få til. Og gjerne at man mislykkes litt, at verket har en skjørhet og en liten brist. En klassiker bør være grenseoverskridende og mer bryte med sin samtid enn å bekrefte den. Fordi det er noe nytt kan det derfor være vanskelig for samtiden å gjenkjenne storheten, slik at det blir ettertiden som viser hva som er en klassiker, sier Skomsvold.
Pragmatisk tilnærming
Renberg stiller seg derimot litt skeptisk til denne «romantisk objektive» forståelsen av en klassiker, og foretrekker en mer pragmatisk tilnærming.
– At en bok er et nybrott er et pluss, men kan ikke være et krav. Da ville mye av det vi betrakter som klassikere falle igjennom. En klassiker må være en bok som både kritikere og publikum jubler over – og som i tillegg overlever generasjoner og slik blir et felles referansepunkt, mener Renberg.
Les også: Teksas i Hillevåg (intervju fra 2017)
Samtale med forfatteren
Skomsvold og Renberg er ikke bare uenige i definisjonen på en klassiker. De leser dem også helt forskjellig.
– Når jeg blir grepet av en bok glemmer jeg nesten teksten og fokuserer i stedet på forfatteren. Jeg har en samtale med forfatteren, mer enn med karakterene. Jeg vil spørre forfatteren hvorfor han eller hun måtte skrive den boka. Hva forfatteren prøver å komme vekk fra og hvordan forfatteren opplevde prosessen og hvordan den preget han eller henne, forklarer Skomsvold sin holdning med.
Hun avviser samtidig kontant Renbergs påstand om at hun dermed leser klassikerne med et teknisk forfatterblikk.
– Det handler om å få følelsesmessig kontakt med forfatteren, påpeker Skomsvold mens Renberg forteller at han leser klassikerne på en helt annen måte..
– Gode klassikere får meg til å glemme forfatteren, og når jeg leser «Fuglane» glemmer jeg Vesaas helt. Da er jeg helt og fullt der, hos Mattis, i hans verden.
Prisvinnernes kanón
Tore Renberg mottok Tarjei Vesaas debutantpris i 1995 for kortprosaboka «Sovende floke». Han trekker fram følgende tre bøker som viktige i hans personlige kanón:
Fjodor Dostojevskij «Forbrytelse og straff» (1866)
Tarjei Vesaas «Fuglane» (1957)
Herman Melville «Bartleby, the Scrivener» (1853)
Kjersti Annesdatter Skomsvold mottok debutantprisen i 2009 for «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» . Hennes tre kanón-bøker er:
Marcel Proust «På sporet av den tapte tid» (1913 – 1927)
Louis-Ferdinand Céline «Reise til verdens ende» (1932)
Samuel Beckett «Første kjærlighet» (1946)
«Fuglane» får urpremiere på Riksteatrets scene i Nydalen i Oslo torsdag 17. januar, mens turnépremieren finner sted i Seljord 21. januar. Hele turnéprogrammet finner du her.
Av Leif Gjerstad
