I august 2019 kom den triste beskjeden om at Anne Grete Preus var død. Nå foreligger boka «Stråets lengde. Skisser fra et liv», der Preus forteller om og reflekterer over sitt liv. Det er blitt en fin, liten bok med mye varme.
Da kreften tok henne i fjor, hadde 62-årige Preus i lengre tid jobbet med en selvbiografi. Men hennes bortgang kom før boka var ferdig, slik at forlaget har vært veldig nøye med å presisere at «Stråets lengde» ikke er en selvbiografi. Boka er kun skisser fra et liv, basert på det Anne Grete Preus rakk å skrive, og deretter samlet og satt sammen av hennes mangeårige venn og manager Rune Lem i samarbeid med Aschehoug forlag.
Men selv om mange, viktige historiske hendelser og kapitler i hennes karriere og liv dermed faller ut, tegner de 175 sidene likevel et godt bilde av personen Preus og hennes vei gjennom livet. Fra de første årene i Haugesund og oppveksten i Lillestrøm til leilighet i New York og Oslo vest. Fra de første famlende grepene på gitaren til årene som en av Norges mest respekterte artister. Fra ungjentas søken etter identitet til den modne kvinnens indre trygghet. Fra fascinasjonen for 70-tallets røde raddismiljø til den mer åndelige kursen hun etter hvert slo inn på. Og om hvordan følelsen av utenforskap kan være en styrke. Om hvordan hun trakk «det lengste strået» da hun fant musikken.
Alt bidrar til å levendegjøre Anne Grete Preus for leseren. Det er interessant å følge henne som barn og ta del i ungjentas observasjoner og tanker om det hun opplever, slik det også er givende å få ta del av hennes filosofiske refleksjoner rundt liv og sykdom.
Samtidig er det både morsomt og rørende å få bli med 20-åringen på hennes første biltur alene gjennom Europa. Med gitaren som følgesvenn og den som skal finansiere neste måltid langs veien, stiger et romantisk syn på livet med alle dets muligheter opp av sidene.
Takknemlighet og toleranse
Selv om man ikke har reist gjennom Europa med gitaren på denne måten, er det lett å smile gjenkjennende til hennes ungdommelige litt naivt-romantiske forhold å møte verden på. Men det som framfor alt slo meg under lesinga av «Stråets lengde» er den varmen og takknemlighet overfor livet som Preus gir uttrykk for. Det er ikke plass for harde eller brutale karakteristikker, men heller en undring og aksept for den forskjelligheten som menneskeheten og livet rommer. Det er framfor alt kjærlighet og toleranse som gjennomgående preger tankene Anne Grete Preus deler med leseren og setter på trykk i denne like lavmælte som tankevekkende bok.
Jeg kjente Anne Grete Preus fra siste halvdel av 1970-tallet og hadde noe (om enn sporadisk og litt tilfeldig) kontakt med henne helt fram til hennes død. Det kan derfor være at varmen jeg føler etter å ha lest «Stråets lengde. Skisser fra et liv» er litt preget av mitt personlige forhold til henne, men jeg innbiller meg at denne varmen er så sterk at den uansett vil bevege de aller fleste.
Av Leif Gjerstad
(I arkivet på LeffesLab ligger det flere intervjuer med Anne Grete Preus, fra tiden med Veslefrikk og Can Can samt som soloartist)
