(intervju opprinnelig publisert 1986)
Oslo: – Det finnes ingen typisk Violent Femmes-låt. Bare på vår nye LP «The Blind Leading The Naked» kan du finne 4-5 sanger jeg vil beskrive som ekstremt utypiske, Det tror jeg skyldes vår musikalske bakgrunn. Vi er influert av så mye rart at vår musikk er nødt til å bli svært variert og vanskelig for andre grupper å kopiere.
Sier Violent Femmes-sjef Gordon Gano, mens den amerikanske trioens bassist Brian Ritchie lener seg tilbake i sofaen og med en halvkvalt latter beklager at et så flytende svar er det mest presise de kan gi om Violent Femmes.
Og en samtale med Gano, Ritchie og tredjemann Victor De Lorenzo viser at gruppen er noe utenom det vanlige. Uten å være useriøse elier krampaktige hagler vittige bemerkninger på kryss og tvers over bordet, og spesielt Gordon Gano (gruppens komponist/gitarist/vokalist) sin sans for absurde kommentarer og understatements minner aldri så lite om en annen amerikaher, Woody Allen.
Befriende uhøytidelige
På scenen resulterer gruppens befriende uhøytidelige vesen i en lekfullhet som innimellom grenser til det kaotiske. Løssluppen humor, spontane samtaler med publikum og sylskarpe musikalske manifestasjoner. Fra spinkel, akustisk gatemusikk via country og pønk tii fyldig og fet gospel.
– En arv fra vår tid som gatemusikanter. For på gata er du nødt til å spille på flere strenger for å fange folks oppmerksomhet, forklarer 23-årige Gano som også gir tiden som gatemusiker en del av æren for Violent Femmes forkjærlighet for enkel, halvakustisk instrumentering.
– Det er umulig å slepe på altfor mye utstyr når du spiller på gaten, og siden vi likte vår gatesound holdt vi på vårt opplegg også da det ble aktuelt med klubbjobber og plateinnspilling. I tillegg var nok Violent Femmes opprinnelig et uttrykk for et slags indre opprør mot den standardiserte rocken. Den hadde blitt så elektrisk/elektronisk svulstig at vi følte et behov for å vise at det fremdeles er mulig å spille rock slik de gjorde det i 50-åra. Halvakustisk og enkelt.
Talking Heads-produsent
Trass i denne holdningen har de fått Jerry Harrison fra Talking Heads til å produsere Violent Femmes tredje LP «The Blind Leading The Naked». Valget av ham begrunner de, foruten hans musikalske rulleblad, med felles geografisk bakgrunn (Milwaukee). Men det er ikke bare produsentvalget som representerer en vri i forhold til gruppens to foregående LPer, «Violent Femmes» og «Hallowed Ground».
– Tidligere har vi forberedt oss grundig før vi har entret studio. Denne gang hadde vi et mye romsligere budsjett som tillot oss å bruke mye mer tid. Vi fikk anledning til å eksperimentere i langt større grad, samtidig som vi kunne la ideene ta form i studio.
Foruten sin stilmessig varierte musikk, har Violent Femmes (som på Milwaukee-slang betyr «voldsomme pyser») også markert seg med sine tekster. Tekster som inkluderer alt fra krasse politiske kommentarer, morbid humor, stoff, utilslørt sex med tilhørende tabuord og gospel!
Gospel mot kongresskoner
Spesielt har kombinasjonen sex/religion forundret mange, ikke minst fordi Gordon Gano bekjenner seg som personlig kristen.
– Og hva så? Jeg er da ikke perfekt, svarer han med en skuldertrekning og glimt i øyet.
– Mine 3-4 gospelsanger er ikke resultat av noe ønske om å frelse, jeg synger gospel utelukkende fordi jeg synes det er gøy. På samme måte som jeg synes det er gøy å skape litt moralsk indignasjon av og til, sier han og tilføyer leende:
– Men det bekymrer meg litt at det moralske korstoget mot rock, som visse prektige kongressfruer i Washington har tatt initiativet til, ikke har oppdaget oss. Vi blir nok nødt til å skrive enda krassere og mer provoserende tekster i fremtiden.
Av Leif Gjerstad
(Intervju opprinnelig publisert i flere aviser i februar 1986. Denne versjonen fra Bergens Tidende)
