Første gangen jeg så Mikael Wiehe live var med Hoola Bandoola Band i Oslo 1975. Da uttalte han at målet måtte være at de aldri trengte å komme til Norge igjen. Heldigvis var trusselen den gangen bare tomme ord, men nå mener Mikael Wiehe alvor. Han blir pensjonist.
Sist helg slapp han sitt avskjedsalbum «Den siste mohikanen» og til vinteren legger han ut på det han selv har døpt til «Den sista turneen». Med hele ti konserter i Norge i februar og med ytterligere 31 i Sverige og Danmark, før han i midten av april trekker seg tilbake til hjemmet i Malmö. Som pensjonist.
– Det er bedre å slutte to år for tidlig enn to år for seint, har Wiehe kommentert sin egen avskjed med til SVT, før han med humoristisk snert har begrunnet sin avgjørelse:
– Ulike skavanker begynner å gjøre seg gjeldende. Jeg halter litt på det ene beinet og jeg hører litt dårlig på det andre øret. Da tenker jeg at det er bedre å slutte to år for tidlig enn for seint. Nå, som jeg fortsatt kan stå på beina, fortsatt kan synge og huske mine egne tekster. Og ikke minst, nå som jeg fortsatt kan høre applausen.
Et halv århundre
Applaus har han i hvert fall fått mye av, opp gjennom årene, så sentral som den svenske 75-åringen har vært i skandinavisk musikkliv siden debuten med Holla Bandoola Band i 1971. Og «trusselen» hans i Chateau Neuf den vårdagen 1975 må selvsagt ses i kontekst.
Det var jo mens den politiske musikkbevegelsen seilte i skandinavisk medvind, med Hoola Bandoola Band som en av de store spydspissene i svensk (og dermed også skandinavisk) progg. Men det var også mens formann Maos bevingede ord «La de tusen blomster blomstre» sto som et slags mål for folkets kunstneriske utfoldelse, og med «tusen blomstrende blomster» i Norge ville det ikke være behov for å importere noen fra utlandet.
Da ville det ikke lenger være noe poeng med en Hoola Bandoola Band-konsert i Norge!
Politisk engasjert
Utsagnet fra scenen i 1975 må ikke tas for mer enn det var, som en litt slagordpreget manifestasjon av samtidas tro på kollektivet og konsertkveldens entusiastiske stemning, både på og nedenfor scenen.
Men om det dogmatiske uttrykket har endret seg opp gjennom årene, har Mikael Wiehe aldri sviktet sin politiske overbevisning. Det er blitt lenger mellom de mer uttalte politiske sangene (slik som de episke «Jakten på Dalai Lama», «Keops pyramid» og «Titanic»), men mellom linjene har engasjementet alltid vært synlig og hørbart. Og selvsagt, det har også alltid kommet fram på konserter. For de som har vært på en eller flere Wiehe-konserter vet at han i mellomsnakket elsker å fortelle historier og at mange av disse tar form som engasjerte samfunnskommentarer.
Stemningsfull
Opp gjennom årene har jeg hatt anledning til å se Wiehe et flertall ganger. Enten det har dreid seg om Hoola Bandoola Band, i tospann med sin gamle Hoola Bandoola-venn Björn Afzelius, sammen med sin gode norske venn Åge Aleksandersen – eller helt på egen hånd.
Med den litt spesielle gratiskonserten i Stockholm i september 2018 som et sterkt og noenlunde aktuelt minne. Da han kvelden før Sveriges riksdagsvalg tok oppstilling med sin gitar utenfor Sofia kyrka på Södermalm, og uten å snakke om det forestående valget eksplisitt likevel holdt et av de mest engasjerte innleggene jeg hadde hørt under hele valgkampen. Han lot musikken tale, på en så stemningsfull måte at de som var til stede ble overbevist.
Den siste platen
Når han nå takker for seg med albumet «Den siste mohikanen» gjør han det i god stil. I tett samarbeid med pianisten Erik Hjärpe (fra Timbuktus band Damn!) har han skapt en lettere syntetisk ramme rundt mange av låtene, mens de stilmessig strekker seg fra det småjazzete via det arabisk- og søramerikansk-klingende til det viseorienterte. Innimellom også med en litt dramatisk nerve som kan nærme seg det orkestralt pompøse.
Men uansett hvilket uttrykk han søker, ligger trubadur Wiehe og den sterke visetradisjonen alltid i bunn. Noe som ikke minst gjør seg gjeldende i hans varme og vemodige hyllest til avdøde visekollega Olle Adolphson «Så gick du i den tystnad in» samt den pianodrevne skjebnesmettede balladen om døden, «Innställt liv». Som siste låt kan det være naturlig å tolke det som en siste hilsen fra Wiehe. Som en slags nesten 50 års forsinket bekreftelse på det han uttalte ved vårt første møte i Chateau Neuf.
Men Mikael, jeg kan jo likevel få minne deg på om det din svenske kollega Jerry Williams sa etter at han hadde lagt opp – og etter at han litt seinere hadde latt seg friste til å gjøre et lite comeback: «Men va fan, man måste väl ändå få lira lite»?!
Av Leif Gjerstad
Les også: Feirer 75-årsdagen hjemme (intervju med Wiehe fra 2021)
Les også: Stemningsfull og engasjert utendørskonsert
Les også: Hoola Bandoola på väg igen (intervju med Wiehe fra 1996)
Les også: Fortsatt til å stole på (intervju med Wiehe fra 1985)
