Etter et drøyt tiår som framgangsrik artist debuterte Annika Norlin i 2020 som forfatter med en kritikerrost novellesamling. Med debutromanen «Tua» viser hun at hun også mestrer det større formatet.
Annika Norlin «Tua»
(Aschehoug forlag, 417 sider. Oversatt av Trude Marstein)
Annika Norlin har siden debuten som plateartist i 2005 gitt ut flere album, der hun under aliasene Säkert! og Helle Saferide har vekslet mellom å synge på svensk og engelsk. Musikalsk har det ikke vært så stor forskjell på de to utgavene av Norlin, men som tekstforfatter er det den svenskspråklige som har fått størst oppmerksomhet. Gjennom små novelleliknende historier har hun skildret hverdagslivets mange følelsesaspekter i poetiske tonelag på en måte som har rørt og berørt, gjerne med en humoristisk undertone på lur. Dette har hun mestret så godt at det underveis har sikret henne priser som tekstforfatter, slik at da hun i 2020 kom med sin litterære debut «Jag ser allt du gör» opplevdes det på mange måter som en naturlig utvikling.
Priset debutant
Likevel var det ikke gitt at musikeren Norlin skulle klare overgangen til forfatteren Norlin så bra som hun faktisk gjorde. Boka ble unisont hyllet, og ga debutanten en skjønnlitterær nominasjon til Augustprisen (den svenske Brageprisen).
Tre år og ett glimrende soloalbum («Mentor», hennes første under eget navn) seinere fulgte Annika Norlin opp med sin første roman, «Stacken» (på norsk: «Tua»). Og nok en gang vanket det både mye ros og flere priser. Leserne flokket seg rundt «Stacken» og i løpet av noen få måneder fikk boka både Sveriges Radios romanpris og det tradisjonsrike bladet Vi’s litteraturpris. Her kan også nevnes at bladet Vi noen år tidligere hadde priset Norlin med Vi’s Taubestipend for hennes låttekster, slik at 47-åringen med årets pris ble den første som har fått tildelt begge de to Vi-prisene.
På norsk
Nå foreligger Norlins debutroman på norsk, og «Tua» burde ha alle forutsetninger for å også sjarmere de norske leserne, med en frodig fortelling fra utkanten av velferds-Sverige.
I romanen møter vi den unge journalisten Emelie som går fra vikariat til vikariat før hun en dag møter veggen. Kropper nekter å lystre og uten energi ligger hun apatisk hjemme i senga i Stockholm, før hun innser at hun trenger en pause fra den hektiske tilværelsen med jakten på nye kick og flere klikk. Hun setter seg i bilen og drar til de store skogene i Norrland, til hjemtraktene til sin farmor.
Storbyjenta liker egentlig ikke livet i naturen, men i sin søken etter ro slår hun likevel opp teltet ute i ødemarken, langt unna mennesker. Tror hun, helt inntil hun fra sin lille leirplass en morgen kan observere en forsamling med litt rare mennesker som oppsøker et sted like ved vannet og utfører et slags morgenrituale.
Et liv på utsiden
Emelie erfarer snart at den lille flokken kommer til samme sted hver morgen. Hun blir nysgjerrig og oppnår kontakt med Låke, en skadeskutt unggutt som alltid beveger seg i utkanten av forsamlingen. Gjennom det gradvise tillitsforholdet som bygges opp mellom de to, blir Emelie etter hvert kjent også med de andre i gruppa. Det er seks menn og kvinner i ulike aldre, med fortid i alternativbevegelser, institusjoner, fengsler og sangkor.
Innbyrdes er de svært forskjellige, men alle har de til felles at de er skadeskutte skjebner som av en eller annen grunn har ramlet utenfor samfunnet. Tilfeldighetene har ført dem til den avsidesliggende gården, til et fellesskap der alle har ulike roller og der de prøver å bygge en ny tilværelse, på trygg avstand fra det truende storsamfunnet.
Et kollektiv – eller en sekt?
Med Emelie som utgangspunkt og stående i nåtiden, nøster Annika Norlin opp livene og skjebnene til de syv i «Tua». Vi blir kjent med deres traumer som på litt krokete veier og over et tidsspenn på to tiår har ført dem til den isolerte gården. Og vi erfarer gruppedynamikkens konsekvenser, der det dysfunksjonelle kollektivet sakte men sikkert alt mer antar formen av en sekt med klare maktstrukturer.
Det gir Annika Norlin anledning til å reflektere både over vårt forhold til naturen og til våre medmennesker. Hva skjer med folk som lever i utenforskap og hvor går grensen for hva samfunnet kan akseptere fra avvikere? Og ikke minst, hva skjer når en sekt havner i konfrontasjon med utenforstående krefter?
Levende og varme portretter
Samtidig som dette gir Annika Norlin anledning til å utforske maktforhold og mellommenneskelige relasjoner, briljerer hun med sine levende portretter av sine karakterer. Hun gir dem egne språklige stemmer som synliggjør deres brogete bakgrunn, samtidig som det skaper en nærhet. Vi blir kjent med dem og deres skavanker og vi blir glade i dem, mens Norlins varme og humoristiske undertone slipper inn lys i fortellingen.
Innimellom forklarer forfatteren kanskje for mye, hun fyller linjene i stedet for å la noe leve mellom linjene. Det gjelder blant annet slutten, der hun blir for opptatt av å fortelle individenes videre skjebne etter «Tua»-historiens slutt. Her kunne Annika Norlin gjerne tatt et skritt tilbake og latt fortellingen få en litt mer åpen slutt. Men, dette handler kun om små innvendinger mot en bok som framfor alt gleder med sine frodige fortellinger, finstemte portretter og gode balanse mellom alvor og humor, mellom mørke og lys.
Av Leif Gjerstad
(Anmelderen har lest boka på svensk, og kan derfor ikke vurdere Trude Marsteins oversettelse)
Les også: Dobbel triumf for Norlin
Les også: Årets beste svenske album 2024
Les også: Denne mentoren kan du stole på!
