Burt Bacharach har lagd et lydspor til siste halvdel av forrige århundre som nesten ingen andre kan matche. Lørdag 12. mai ble amerikaneren 90 år. Vi kunne sikkert markert dagen med 90 av hans «mest kjente sanger», men nøyer oss i all beskjedenhet med ti.
Og da jeg bestemte meg for å samle ti Bacharach-sanger (med tekster av Hal David), ble spørsmålet selvsagt hvilke kriterier som skulle legges til grunn. Nokså kjapt fant jeg ut at verken «viktigste», «best kjente» eller «mest populære» skulle ha noe å si. Her skulle det kun handle om ti personlige favoritter, med den ene begrensningen at ingen artist skulle være representert to ganger.
Da ble spillelisten slik:
Bobby Vinton «Blue on Blue» (1963)
Unggutten med den engleaktige stemmen hadde stor suksess tidlig i 1960-årene, med denne 1963-utgivelsen som en av hans første og største schlægere. Et artig poeng knyttet til denne sangen kan være at suksessen fikk ham til å lage et helt album ved samme tittel der samtlige låter spant over et «blue»-tema. Med låter som Blueberry Hill, «Am I Blue», «Blue Moon» og ikke minst «Blue Velvet». Låten som gikk helt til topps på hitlistene og som vel er den sangen Vinton huskes best for i dag.
Gene Pitney «24 Hours From Tulsa» (1963)
Gene Pitney (1940 – 2006) er en av disse artistene som kan synes å ha blitt glemt av ettertiden. Noe urettferdig, spør du meg. For amerikaneren var ikke bare en mester i å gi liv til melodramatiske fortellinger, han var også komponisten bak tidlige 60-talls klassikere som «Rubber Ball», «He’s a Rebel» og «Hello Mary Lou». Men her gjelder det Bacharach/David-låter, og sitt store gjennombrudd fikk han nettopp med to Bacharach/David-komposisjoner i 1962, mens denne klassikeren fulgte året etter.
Merseybeats «Wishin and Hopin» (1964)
Navnet sier vel alt hvorfra bandet kom, og sånn i ettertid kan vi vel også konstatere at gruppen ikke akkurat var den største og mest kjente representanten for merseybeat-sounden. Selv om deres karriere på topp ble nokså kortvarig, rakk de i det minste å spille inn denne låten som de også fikk en hit med i 1964. Jeg tror også det var den første låten jeg hørte med Merseybeats.
Dusty Springfield «I Just Don’t Know What To Do With Myself» (1964)
Da Beatles, Stones & Co eksploderte, var Dusty utseendemessig muligens litt for mye «Doris» for å passe helt inn. Men du verden for en stemme og for et sjelfullt uttrykk hun hadde! Disse egenskapene gjorde at Doris-stempelet ble visket ut og Dusty framsto som den suverene soulsangeren med dramatisk popsnert som hun var. Dusty spilte inn flere Bacharach/David-låter, men denne 1964-utgivelsen er den første Dusty-låten jeg virkelig trykket til hjertet.
Cilla Black «Anyone Who had a Heart» (1964)
Ble en hit i USA med Dionne Warwick, men det oppdaget jeg ikke før jeg hørte Cilla Blacks versjon kort tid etter. Det var nok den første sangen med Cilla Black jeg hørte, og også den jeg fortsatt mener er den klart beste. Men så skal da også innrømmes at jeg vel bortsett fra denne ene låten, aldri hadde så altfor stor sans for Cilla Black.
Dionne Warwick «Walk On By» (1964)
Warwick jobbet tett sammen med Bacharach/David og er kanskje den artisten som har spilt inn flest av deres låter? En av mine favoritter med henne er denne, og et artig poeng med den er at Warwick faktisk spilte den inn samtidig som hun gjorde «Anyone Who Had A Heart». «Walk On By» ble uansett en megahit for Dionne, samtidig som det er blitt en klassiker som utallige artister har gått inn i studio med for å lage sin versjon.
Sandie Shaw «Always Something There to Remind Me» (1964)
Også denne gikk faktisk Warwick først i studio med, men hun nøyde seg med en demo, slik at det var Lou Johnson som fikk den som først fikk en (mindre US)-hit med den. Det oppdaget aldri jeg, slik at den versjonen jeg ble kjent med og forelsket i var denne som Sandie Shaw tok helt til topps på britiske hitlister høsten 1964.
For øvrig ble mitt forhold til Shaw omtrent som det til Cilla Black. Førsteinntrykket var veldig positivt, men det som fulgte etter var jeg mindre begeistret for.
Walker Brothers «Make It Easy On Yourself» (1965)
Ble første gang innspilt med Jerry Butler i 1962, men versjonen jeg hørte først og som er gått inn i historien som den definitive er i fake brødretrioen Walker Brothers majestetisk dramatisk mørke Phil Spector-inspirerte tapning som sikret Scott Walker & Co det store gjennombruddet høsten 1965.
Les også: Walker Brothers: Balladebrødrene som ikke var brødre
Love «My Little Red Book» (1966)
Kanskje den odde i denne samlingen? Låten dukket første gang opp i «What’ New, Pussycat?»-filmen, framført av Manfred Mann. Men selv om jeg den gangen var Manfred Mann-fan kan jeg med beste vilje ikke si at jeg husker «My Little Red Book». Ikke før Love lot låten bli åpningskuttet på debutalbumet sitt. Og som sikret at jeg ikke trengte mange sekundene før jeg skjønte at Love var et band verdt å følge!
Aretha Franklin «I Say a Little Prayer» (1968)
Nok en Bacharach/David-sang først innspilt av Dionne Warwick og en stor hit med henne høsten 1967. Den definitive versjonen kom likevel med Aretha Franklin året etter, da hun tok den litt lenger ut i et mer energisk insisterende og råere soul/gospel-terreng.
Det var ti låter med Bacharach-komposisjoner som andre artister har hatt stor suksess med. Men en sjelden gang innimellom spilte han inn noe selv også, så la oss avslutte med den ene store hiten Burt Bacharach har hatt som artist:
Burt Bacharach «Trains and Boats and Planes» (1965)
Den har også en litt artig forhistorie, i og med at Bacharach/David ga den til Gene Pitney. Men Pitney ville ikke ha den, han mente den ikke var på høyde med sanger han tidligere hadde fått av låtskriverparet. Dermed ble det til at Bacharach selv spilte den inn og fikk en stor hit med den i 1965. Det hører også med at både britiske Billy J. Kramer og (nok en gang) Dionne Warwick også spilte inn låten litt seinere.
Av Leif Gjerstad
Hør spilleliste: Burt Bacharach – ti av hans beste
