(intervju opprinnelig publisert 1990)
London: – Etter «Heart And Bones» hadde jeg ikke peiling på hva jeg ville gjøre. Ikke før jeg ved en ren tilfeldighet hørte musikk fra Soweto. Det ga meg ideen til «Graceland», som via den brasilianske musikeren Milton Nascimento førte meg videre til mitt nye album «Rhythm of the Saints», sier Paul Simon.
Lørdag feiret Paul Simon bursdag ved å presentere sitt nye album for noen få ut valgte journalister i London. Enkelt kledd i smårutete jakke, mørk genser og olabukser snakket han lavmælt og rolig i over en time om sitt nye album og om sitt mange årige liv som artist.
Ambassadør
Allerede i 1972 viste Simon en gryende interesse for «fremmede» rytmer. Hans første store solohit, «’Mother And Child Reunion» var innspilt på Jamaica og klart inspirert av reggae. Det skulle likevel drøye ytterligere fem studio-LPer og fjorten år før han virkelig viste seg som en av de store ambassadørene for verdensmusikk.
«Graceland» kom i 1986, og dens sammensmelting av Simons myke, melodiøse sang og hissige sørafrikanske rytmer ble en gedigen kunstnerisk triumf. Og kommersiell suksess, med et platesalg på over seks millioner.
– Det kan synes som om spranget er stort, men det er faktisk en viss likhet mellom afrikanske gitaristers fingerspill og det jeg var vant med fra folkrocken i 60-årene. Jeg visste derfor at det kunne fungere. Det gjaldt bare å finne den rette formen, forklarer Paul Simon.
Kontroversiell
«Graceland» ble delvis innspilt i Sør-Afrika med svarte musikere, noe som reiste spørsmålet om Simon hadde brutt FNs kulturelle boi kott av Sør-Afrika.
– Jeg havnet aldri på svartelista, men bare det at spørsmålet ble reist sjokkerte meg. Jeg ble invitert av de svarte sørafrikanske musikernes musikerforbund, og trodde jeg var på trygg grunn, hevder Simon. Han oppgir at han sympatiserer med ANC, selv om han ikke brukte anledningen med «Graceland» til å skrive politiske tekster.
– Jeg har faktisk prøvd, men det har bare endt i klisjeer. Å skrive politiske tekster er noe jeg dessverre ikke mestrer.
Dyr plate
Paul Simons «Rythm of the Saints» har tatt nærmere to år å lage. I løpet av denne tida har han pendlet mellom platestudioer i New York, Rio de Janeiro og Paris, samtidig som han har brukt rundt 800.000 dollar på å sy sammen sin nye plate. Med brasilianske trommer, vestafrikanske gitarer og selvsagt sin egen stemme som bærebjelker.
– Da jeg første gang dro til Brasil som Milton Nascimentos gjest, ante jeg ikke at det
skulle resultere i en plate. Men min nysgjerrighet ble fort vekket, og da jeg kom tilbake til New York var det med tre taper med opptak av trommer i bagasjen. Men det var først da jeg la vestafrikanske gitarer oppå trommene at jeg begynte å skjønne at dette muligens kunne bli en ny plate, forteller Simon.
Slavenes arv
Tittelen «Rhythm Of The Saints» forklarer han med en henvisning til musikkens kulturelle historie.
– Den vestafrikanske kulturen kom til det amerikanske kontinentet sammen med slavene. De ble nektet å utøve sin religion og det meste annet, men musikken og rytmene kunne ingen ta fra dem. Og ved å tilbde de kristene helgene som slaveriene påtvang dem, klarte de å holde på noen av sine afrikanske røtter.
Ved siden av brasilianske og afrikanske musikere (bl.a. Hugh Masekela) har også etablerte amerikanske musikere som Michael Brecker, Adrian Belew, Kim Wilson og J.J. Cale medvirket på plata.
– Ikke rart det ble dyrt, smiler Paul Simon. – Men selv om lønningene til alle musikerne utgjorde en god del, er det likevel alle flybillettene til musikerne og meg, samt alle studiotimene som har gjort utslaget, sier Simon og røper at plata må selge en drøy million for å stå seg.
Priviligert
Paul Simon innrømmer at han er priviligert. Han har penger og anledning til å bli kjent med musikere fra andre land og deres musikalske kultur. Men akkurat det vil bli mer og mer vanlig etterhvert som verden blir mindre og mindre, tror newyorkeren.
– I første omgang vil det være vestlige musikere som av økonomiske grunner kan spre musikken, men det er bare et tidsspørsmål før vi også får internasjonale stjerner fra den tredje verden.
Selv om han er veldig opptatt av verdensmusikk og ser fram til den «globale utvekslingen av stjerner» utelukker han ikke at han en eller annen gang i framtida vender tilbake til sitt mye enklere musikalske uttrykk.
– Om ikke annet av disiplinære grunner. For å se om jeg fremdeles behersker kunsten å skrive enkle melodier.
Fortida
48-årige Simon begynte sin karriere seint i 50-årene sammen med Art Garfunkel. På midten av 1960-tallet fikk duoen sitt store gjennombrudd, og i løpet av fem år leverte New York-duoen en rekke klassikere. I 1970 skilte de to gamle vennene lag.
– Det var musikalske grunner som forårsaket bruddet. På det personlige plan kommuniserte vi adskillig mye bedre, og vi holder fortdsatt kontakten, opplyser Simon.
Han har ikke noen nostalgisk lengsel etter gamle dager, men har heller ikke noe problem med å leve med fortida si.
Turné
– Noen av sangene fra den gang er jeg fremdeles stolt av, og på min kommende Europa-turné vil jeg også spille gamle Simon & Garfunkel-låter. Kanskje blir det i enkel, akustisk form, eller kanskje blir det med mine 18 brasilianske, afrikanske og amerikanske musikere? Vi får se når den tid kommer, smiler Simon.
Siden sist har Simon også fått anledning til å treffe Dalai Lama og Tsjekkoslovakias sterke mann, Vasclav Havel.
– Havel traff jeg da jeg var i Tsjekkoslovakia som del av den amerikanske delegasjonen som overvåket landets første frie valg etter vårløsningen i øst. Han spurte meg da om å synge et par sanger etter valget, hvilket jeg gjorde. Deretter fikk vi et par timers prat sammen, forteller Simon.
Han legger ikke skjul på at møtet med Havel gjorde stort inntrykk.
– Som artist er det ekstra gledelig å se at en slik forfatter og kulturpersonlighet kan bli en statsleder. Det kunne vi trengt flere steder, avslutter Paul Simon før han tar høflig farvel.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i oktober 1990 i bl.a. Dagsavisen Nye Takter)
