Oslo: Med «Suser avgårde» og «Før var det morsomt med sne» markerte DeLillos seg som et av 80-årenes mest originale og overraskende suksessband i Norge. Milelangt unna rockens pompøse hovedavenue puslet Lars Lillo- Stenberg med sine underfundige og kontrastfylte tekster. Men enkle og ofte halv-akustiske melodier og arrangement som lot DeLillos-sjefens lyse stemme slippe klart igjennom. Nå er Oslo-trioen klar med sin nye LP, «Hjernen er alene», som for sikkerhets skyld kom mer i form av en dobbel-LP…
– Kommersielt er det kanskje ikke det lureste du kan gjøre, men jeg hadde egentlig ikke noe valg. Det var så mange låter som jeg ville ha med. Som bare måtte med, forteller Lars som mener at beslutningen om en dobbel-LP ga plata større spontanitet.
– Med videre rammer ble det lettere å få til en uhøytidelig og avslappet stemning på plata.
Lars Lillo syns selv at «Hjernen er alene» betyr et par musikalske skritt videre for DeLillos, og trekker i den forbindelse fram de mer avanserte arrangementene. Men både disse og eventuelle andre forandringer er helt uubevisste, bedyrer han.
– Jeg prøver bare å være meg selv hele tida. Men samtidig som det skaper en viss stabilitet, sikrer det også en viss utvikling. Over tid forandrer mine låter seg, akkurat slik jeg selv blir eldre og opptatt av andre ting.
Tekster fra Oslo vest?
Et av DeLillos viktigste bidrag til norsk rock, har vært Lars Lillos tekster. Lettere naivistiske,
men med innslag av melankoli og ironi. Sammen med Michael Krohn (Raga Rockers) og Joachim Nielsen (Jokke & Valentinerne) har Lars fremstått som hovedstadens viktigste fornyere av norske rocketekster. Men i et ønske om å generalisere, blir hans tekster ofte stemplet som «Oslo vest».
– Det spiller ingen rolle for meg, selv om jeg syns båssettinga blir noe kunstig. Sosialt sett kommer vi fra nokså like kår, og både Michael og jeg har en tendens til å skrive smårare tekster. Forskjellen ligger mer i at vi som mennesketyper er forskjellige. Jeg har en stemme som gjør at når jeg fremfører mine tekster så høres de naive ut, uansett innhold. I motsetning til Michael som med sin væremåte gir tekstene en langt mer aggressiv innpakning.
Samme produsent
I likhet med DeLillos to tidligere LPer, er også «Hjernen er alene» produsert av Mercury Motors-gitarist Jørn Christensen. Innspillingen gikk relativt smer tefritt, men ble noe forsinket av at tidligere trommeslager Øystein Jevanor sa farvel til gruppa.
– Øysteins avskjed er en naturlig konsekvens av at vi som typer er litt forskjellige. Jeg liker ham godt, men trass i et nært samarbeid over flere år, fant vi som deLillos-medlemmer aldri helt tonen oss imellom. Verken sosialt eller musikalsk, kommenterer Lars som har erstattet Jevanor med Øystein Paasche. Som i likhet med deLillos to tidligere trommeslagere er gammel skolekamerat av DeLillos sterke mann!
Samarbeid far-sønn
– DeLillos hadde stor suksess med «S’il vous plait», som din far en gang i tida skrev teksten til. Også på din nye LP har din far bidratt med en tekst, men denne gang til en originallåt?
– Ja. Han kom helt spontant med en tekst og sa at jeg kunne bruke den hvis jeg ønsket. Jeg leste den og likte den. Teksten var en litt rørende fortelling om pubertetskjærlighet, og det endte med at jeg allerede neste dag hadde en melodi som passet.
– Samarbeidet mellom din far og deg, skal vi ta det som et uttrykk for at han har vært en av dine inspirasjonskilder?
– Jeg har tidligere aldri tenkt på far som en inspirasjonskilde, men kanskje det er noe der likevel? Mange av vendingene som jeg bruker, gjenfinner jeg også i hans tekster. Det kan jo tyde på at han har påvirket meg, selv om jeg ikke har vært klar over det.
Begge deLillos tidligere LPer har solgt litt over kravet til sølvplate (=25.000), og Lars viser intet brennende ønske om å ta skrittet opp fra mellomstjerne til megastjerne.
– Jeg trives meget godt med vårt nåværende nivå. Vi selger nok plater og trekker nok folk til våre konserter til at det går an å leve av det. Vi har fått mye positiv oppmerksomhet, men samtidig er vi ikke så kjente at det er vanskelig å gå på gata uten å bli gjenkjent, avslutter Lars Lillo-Stenberg.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i april 1989. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende 4. april 1989)
PS! Sjekk bildeteksten… Desken i Bergens Tidende som sto for den 🙂
Les også: deLillos suser avgårde (arkivintervju fra 1986)
Les også: Før var det morsomt med sne (arkivintervju fra 1987)
