Det lå spente forventninger i lufta da Madrugada gikk på scenen i Oslo Spektrum 20.30 fredag kveld. To timer seinere var forventingene byttet ut med pur glede over et like kjært som vellykket gjensyn. Madrugada er tilbake og moroa fortsetter samme sted i kveld.
Rammen rundt de to Spektrum-konsertene sier det meste om bandets status innen norsk rock. 18.000 billetter ble revet vekk på to timer, da originalmedlemmene Sivert Høyem, Frode Jacobsen og Jon Lauvland Pettersen i fjor annonserte årets comeback-turné.
Alt lå slik til rette for en løssluppen fest (i den grad Madrugada-melankolien tillater det) der bandet kunne bade seg gjennom gamle hits. Men litt i tråd med gamle Madrugadas innstilling som et målbevisst og ambisiøst band, valgte de vekk denne enkle løsningen for en langt mer krevende. De ville spille hele debutalbumet «Industrial Silence», som en markering av at det er 20 år siden det kom.
Vrient konsept
Dette konseptet, å spille album i sin helhet, har bredt rundt seg i musikkverden det siste tiåret. Ofte som et naturlig resultat av at rocken etterhvert har fått en lang og verdifull historie, samtidig som både de gamle albumklassikerne, artistene og deres fans er kommet godt oppi årene. Skal albumene framføres live, må det skje nå, før det er for seint.
For Madrugada-guttene gjelder ikke dette aldersaspektet, de er jo fortsatt bare i første halvdel av 40-årene. Men 20 år er tross alt en anseelig alder i rocksammenheng, og «Industrial Silence» – plata der alt startet – framstår som det mest naturlige referansepunktet når de først bestemmer seg for å gå på scenen igjen.
Noe av det «spente» i forventningene vi hadde til Madrugadas comeback lå derfor i hvordan «Industrial Silence» ville tåle et slikt konsertfokus? Classic album-konseptet live er jo en risikosport, siden de færreste album er helstøpte fra ende til annen og selv det beste ikke alltid like lett lar seg overføre fra plate til scene. Og uansett hva du måtte mene om «Industrial Silence», så ligger den 13 kutt og 60 minutter lange plata nokså langt unna det typiske storselgeruttrykket.
Varm velkomst
I en erkjennelse av dette stokket Madrugada litt om på rekkefølgen av Industrial-låtene på konserten fredag, samtidig som de hadde en scenografi som oste industriell nerve. Masse skarpt hvitt lys i metallnakne rigg som hang over en enkel scene der alle musikerne hadde sin bestemte plass. Med de tre originalmedlemmene sentralt posisjonert, flankert av det nye Madrugadas forsterkninger Erland Dahlen (perkusjon), Christer Knutsen (gitar/keyboards) og Cato «Salsa» Thommassen (gitar).
Fokus var likevel mest på Sivert Høyem da bandet med energisk trøkk dro i gang den litt rolige og massive «Vocal», som også åpner plata og som fungerer som en grei introduksjon til bandets soniske univers. En offensiv start som bare minutter seinere ble tydeliggjort i dynamisk og melodiøst buldrende versjoner av «Higher» og «Sirens», mens kornete bandvideoer på bakveggen styrket det visuelle grovhogde verkstedspreget.
Sistnevnte bød også på kveldens første gitarutblåsning i regi Cato Salsa, før bandet åpnet opp for et midtparti med de mer mørke balladene som med tida ble et av bandets kjennetegn. «Shine» og nydelige «This Old House» låt akkurat så intenst vakkert som vi kunne håpet, mens «Strange Colour Blue» beveget seg like sikkert som flott fra sitt dempete utgangspunkt til et mer intenst klimaks.
Lar musikken tale
Vi måtte også en halvtime inn i showet før Sivert Høyem for første gang henvendte seg til publikum mellom låtene. Men som for å markere hvorfor vi var her, nøyde han seg med å si at han ikke hadde så mye på hjertet. Annet enn at alle i bandet syntes det var stort å stå på scenen igjen.
Og det syntes åpenbart også publikum, som var helt med da Madrugada igjen økte trøkket og intensiteten etterhvert som de nærmet seg Industrial-slutten. Med «Beuatyproof» som stemningsskaper og «Quite Emotional» som emosjonell bandfavoritt og markør før avslutningen med «Eclectic» til fulle synliggjør hvorfor Madrugada var så store som de var.
Og for den saks skyld: er. For selv om bandet ikke har spilt sammen siden den stemningsfulle avskjeden i Oslo Spektrum høsten 2008 etter gitarist Robert Burås tragiske død, låt de så tett og bra som det var lov å håpe etter en så lang pause. Ikke minst fungerte utvidelsen med Christer Knutsen og Cato «Salsa» Thommassen som erstattere for Burås utmerket. Med Cato Salsa som gitarhelten i Burås’ ånd, mens Knutsen i sin litt mer tilbaketrukne posisjon på gitarer og keyboards fylte inn og sydde sammen det hele til en vellydende enhet.
Ekstraavdeling med spesiell gjest
Allerede da bandet annonserte turneen, var det klart at settet ville bestå av «Industrial Silence» pluss noen andre låter i tillegg. Og i Oslo Spektrum trengte ikke de 9000 tilskuerne vente mer enn noen få minutter etter Industrial-seansen før Sivert & Co var tilbake på scenen igjen.
Nå «også forsterket med strykekvartetten Oslo Strings, som ikke bare forgyllet sanger som «Hands Up – I Love You» og «Only When You’re Gone», men som også varslet det lille spesielle. At Ane Brun ble med som kveldens gjest i den smellvakre og stemningsfulle balladen «Lift Me». Som selvsagt fikk jubelen til å stige i taket.
Derfra var det ren parademarsj i mål for Madrugada med sårvakre «What’s On Your Mind», majestetiske «Majesty» og popmonumentale «The Kids Are on High Street». Sistnevnte ble ledsaget av konfetti og et hav av ballonger som dalte ned fra sky, før den mer dempede «Valley of Deception» satte punktum for et like vellykket som kjærkomment comeback.
Av Leif Gjerstad
Les også: Madrugada 20 år etter
