Onsdag starter Øyafestivalen. I forrige uke kom meldinga om at festivalen nok en gang er utsolgt før portene til Tøyenparken åpnes.
Slottsfjell gikk på smell i fjor og måtte droppe festivalplaner i år. Nye Hove Music Festival gikk konkurs bare ei uke før eventyret skulle starte. Og i USA fikk farsen rundt 50-årsjubileeet for Woodstock en endelig slutt da festivalen etter måneder med kaos til slutt trakk pluggen.
Men Øyafestivalen kan altså glede seg over nok et utsolgt år og et regnskap for 2018 med 1,3 millioner kroner i overskudd. Riktignok med god hjelp fra stat og kommune som har bidratt med 3,5 millioner kroner i støtte.
Overetablering og prishopp
Det er mange grunner til at flere festivaler har blødd kraftig de siste årene, noen så pass at de har gått over i historien. I Norge handler det åpenbart om en overetablering, der hver by med respekt for seg selv har insistert på å ha sin egen festival.
Men for de store festivalene handler det vel så mye om at toppartistene har jekket opp honorarkravene sine kraftig de siste årene. Og det så pass mye at Øyafestivalens PR-sjef Jonas Prangerød overfor Nettavisen for kort tid siden bekymret innrømmet at «vi som arrangør tar stadig høyere risiko».
The Cure og Robyn topper
Blant de som håver inn mest fra Øya i år, finner vi ganske sikkert The Cure og Robyn som topper programmet henholdsvis onsdag og fredag. Og siden jeg var på Roskilde-festivalen tidligere i sommer og begge spilte der, kan jeg trygt si «gled dere!».
Eller… kan jeg egentlig det? Jeg, som aldri så Robyn i Roskilde! Det var rett og slett så bitende kaldt de dagene at jeg hadde pådratt meg en så kraftig forkjølelse at ventetiden til Robyn kl 01 natt til lørdag ble for lang. Jeg måtte bare kapitulere og krype ned i senga i stedet. Men, både de jeg kjenner som var der, og danske avisrapporter derfra syntes skjønt enige i at Robyn var topp. Så da blir hun forhåpentligvis også det på Øyafestivalen.
Gjensyn med Christine & The Queens
Av trekkplastrene på Roskilde som jeg tross alt (var jo bare Robyn-natta jeg ga opp) fikk med meg var The Cure og Christine & The Queens helt i toppsjiktet. Og begge spiller altså på Øya.
The Cure feirer 40 år som plateartister med å ta festivalrunden gjennom Europa, og gjør det med en kompromissløs vitalitet som både gleder og imponerer. «Massivt moro» oppsummerte jeg deres over to timer lange Roskilde-konserten som, og det vil forundre meg om de ikke leverer også i Oslo.
Christine & The Queens tilhører både en helt annen generasjon og et helt annet uttrykk enn The Cure. Bandet, frontet og ledet av franske Héloïse Letissier, spilte på Øya også i 2016 og gjorde et klart godkjent inntrykk allerede den gangen. Men det kan likevel på ingen måte måle seg med Christine & The Queens anno 2019. «Suverent» sammenfattet jeg hennes Roskilde-konsert med, mens jeg konstaterte at det «ble en folkefest der energi, kommunikasjon og koreografi gikk opp i en høyere enhet». Ikke gå glipp av henne fredag!
Motorpsycho og Hellbillies
Øya-festivalen har gjennom alle år satset mye på norske artister, men selv om de fortsatt byr på en hel del nytt preges utvalget av at festivalen og dens kjernepublikum for lengst er blitt voksne.
Det blir ikke minst synliggjort på festivalens siste dag lørdag, der Hellbillies har fått den prestisjefulle oppgaven å åpne lørdagen mens Motorpsycho med venner avslutter årets festival ti timer seinere.
Årets konsert er faktisk Hellbillies aller første på Øya, mens Motorpsycho er gamle kjenninger som har toppet plakaten før. Lørdagsarrangementet blir likevel spesielt i den forstand at det dreier seg om et bestillingsverk som før Øyafestivalen bare har vært framført en gang tidligere, på Olavfestdagene i Trondheim onsdag 31. juli. Og skal vi tro Adresseavisens anmelder var Trondheim-konserten en «Rørende flott kraftprestasjon», slik at Øya-publikum ventelig har en godbit i vente når Motorpsycho med venner inntar scenen! Og vennene trioen har med seg? Ola Kvernberg, Lars Horntveth samt videokunstner Boye Bøckman som er med og visualiserer bestillingsverket som «er inspirert av Håkon Gullvågs bildekunst».
Takk for oss, velkommen tilbake
Å omtale jentene i Razika som veteraner blir helt feil, med tanke på at de fire medlemmene fortsatt har et par år igjen før de fyller 30. Men som band har de holdt sammen siden de var 15 år, og synes tydeligvis at tida nå er moden for andre ting. Åtte år etter at de albumdebuterte – og spilte på Øya første gang – sier bandet med sin fengende bergenspop derfor nå farvel med avskjedskonsert på Øyafestivalen fredag.
Det er lenge siden Fredrikstad-bandet Ricochets sa takk for seg, og enda lenger siden de ga ut sitt tredje og siste album «Isolation» (2005). Men ti år etter at de siste gang sto på en scene, gjør Trond Andreassen & Co denne sommeren en liten festivalrunde som også inkluderer Øya torsdag. Og de, bare så det er nevnt, spilte altså også på den aller første Øyafestivalen!
Få med deg Ropstad!
Det gjorde selvsagt verken Karpe eller Sigrid, de største norske navnene ved siden av Motorpsycho. Og heller ikke Leffes personlige favoritt Erlend Ropstad, selv om 44-åringen i og for seg er gammel nok til å kunne ha gjort det.
Men Ropstad er vel det vi på godt norsk kan kalle en «late bloomer», med albumdebut i 2006 og med «Brenn siste brevet» fra sist vinter som en av de desidert sterkeste norske platene i 2019. Og hvis du lurer: har sett ham live noen ganger, og han leverer også på scenen!
Forfatterbesøk
Så kunne vi nevnt noen nye, hotte navn som Pom Poko, Unge Ferrari, girl in red og Brenn. Men i stedet avslutter vi med Dag Solstad og Marie Aubert, som eksempler på at også litteraturen har funnet sin vei inn på Øyafestivalen. Med Solstad som den store forunderlige veteranen og Aubert som forfatteren bak sommerens mest kritikerroste roman, «Voksne mennesker».
Av Leif Gjerstad
