Kan det å arve en alvorlig genetisk sykdom være noe annet enn forferdelig? Kan det, å bli fratatt kontrollen, på en absurd måte til og med oppleves som forlokkende? Spør ukas bokdebutant. Møt forfatteren her!
Aktuell med romanen «Over veien» på CappelenDamm forlag
Kort om deg selv?
– Jeg heter Petter, er 24 år og født på Lillehammer. Har studert litteraturvitenskap, studerer nå psykologi. Jeg husker ikke så mye fra før jeg var seksten, eller jeg husker det, men det føles ikke som meg. Det er mye etter jeg husker etter jeg var seksten som heller ikke føles som meg.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Da jeg var seksten og gikk på videregående var det et spørsmål om «ville», å bli forfatter var noe jeg ville, uvisst hvorfor, i grunnen – jeg hadde en lærer som anbefalte meg å prøve. Men det var ikke derfor, ikke derfor alene jeg ville, eller det skjedde. Nei, det var ikke før det ble et spørsmål om «måtte» at det ble alvor – og dette «måtte» dukket først opp for to eller tre år siden, da jeg var tjueto eller tjuetre: jeg tok opp fag, og forstod (eller fikk det for meg) at jeg hadde tapt (tapt hva?) overfor de andre (hvem da?). Jeg rødmet bare jeg så gamle kjente, tenkte (følte) at de vurderte meg som uvesentlig.
Men nei, det stemmer ikke, ikke fullstendig, for det var mer, jeg kjente meg ikke nedvurdert, men på siden av meg selv, liksom de hadde evnen til å gjennomskue hvilke forestillinger jeg bar i meg om meg, og hvordan disse ikke samsvarte med hva de så, hva som var synlig. For dem eller meg? Hvem vet. Sikkert meg. Eller kanskje var det ikke derfor, kanskje var disse begivenhetene kun et påskudd for å jobbe hardere, ha noen å motbevise – sannheten er antagelig at jeg ikke vet verken hvorfor eller når jeg ville bli forfatter, og om det i det hele tatt var noe jeg måtte.
Hva handler boka di om?
– En ung mann diagnostiseres med en alvorlig genetisk sykdom – det er faren han har arvet den av, faren han ikke kjente, ettersom faren ble syk da hovedpersonen var ung. Gutten, den unge mannen som enda yngre, så noe i faren som skremte ham: Et fravær av kontroll? Det komiske i den ufrivillige skjelvingen? Senere virker tilstanden forlokkende for gutten, nå en ung mann, for i sykdommen er ikke ansvaret lengre hans, men noen andres. Likevel er opplevelsen fryktelig, ubeskrivelig, han gjør vel knapt et forsøk på å nå ut, kan man klandre ham?
Det er historien i korte trekk. Hva mer handler den om? Verden, tingene vi omgir oss med, ønsket om å sette dem sammen til et samlet hele, noe som gir mening, oppdage en sammenheng. I tillegg handler den om noe annet, men det kan jeg ikke si så mye om, for jeg vet ikke selv helt hva det er. Jeg vil parafrasere Fosse (og mange andre, sikkert): Hadde jeg kunnet oppsummere hva den handlet om, ville skrivingen av den vært overflødig.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Idéen til romanen var opprinnelig bare et utgangspunkt: En ung mann sitter på legekontoret og får dødsdommen. Det er jo prekært – en stor endring (eller forvandling) er i vente. Utover det var det få idéer jeg hadde på forhånd – det meste kom underveis. Det er for eksempel tidlig i teksten et øyeblikk der fortellerens blikk dras mot et blomsterbed på andre siden av gaten; han vil rive dem ut av bedet, ettersom han opplever dem som forstyrrende, noe som ødelegger helheten. Dette ble et slags ledemotiv; ikke blomsterbedet, men vendingen i blikket, endringen: Fra dette til dette. Men også ønsket om å endre noe, rive vekk blomstene, se en annen vei. Det er noe grunnleggende ved alltid å ønske endring, tror jeg, samtidig som frykten for endring er en stor kime til mye av angstens vesen. Essayet Ja. Nei. Ja (av Sæterbakken) tenkte jeg mye på underveis.
Dette er så klart en etterrasjonalisering. Og det er uinteressant å høre noen forklare tekniske grep, synes jeg, poenget er at det for meg var en ny måte å skrive på. Det var plutselig helt greit ikke å vite hva som kom.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruke tida på?
– Jeg bruker tiden på å være med venner og familie, andre mennesker – gjøre ting. Kneet mitt er ødelagt, så jeg får ikke drevet med idrett, ellers hadde jeg sikkert gjort det også. Men hva jeg helst vil bruke tiden på er ikke godt å si. Det finner jeg ikke ut av. Jeg føler stort sett alltid at jeg helst skulle vært et annet sted (jeg prøver ikke å kokettere, eller jo, kanskje litt?), likevel er jeg fornøyd – det er fint her.
Av Leif Gjerstad
