Om Rod Stewart er det sagt at «sjelden har noen forrådt sitt talent så fullstendig» som han. Da er det vel bare å si at ukas 75-åring ikke har gjort det så aller verst likevel.
En av de mest fornøyelige artistbiografiene jeg har lest må være «Rod – min selvbiografi» som kom på norsk i 2013. Den har en slentrende, uhøytidelig tone som om noe skildrer Rod Stewarts høyst uhøytidelige forhold til egen karriere. For skal vi tro det vi leser var Roderick David Stewart egentlig aldri så opptatt av musikken og rocken som han var av mote og biler. Og, selvsagt, jenter og fester.
Deri finner vi sikkert også grunnen til at så mange både elsker og misliker Rod Stewart på en og samme gang. For det er vanskelig å ikke bli fascinert av hans hese sandpapirstemme med den sjelfulle fraseringen, og det er vanskelig å ikke smile med Rod the Mod når han med sitt nonsjalant skjelmske entertainer-smil sparker fotballer ut til publikum.
Blandet kost
Da er han i sitt ess, og da blir man lett enda mer forundret over alt «det dumme» og alle de intetsigende platene han har kastet bort tid på i sin karriere etter de første årene med Jeff Beck Group og The Faces.
Og uten nødvendigvis å holde opp Aftenposten-journalist og forfatter Asbjørn Bakke som et sannhetsvitne, sier det likevel sitt at Bakke i sin gjennomgang av Rod Stewarts platekarriere i boka «Revolver» (2007) ga 6 av britens 21 soloalbum en ener på terningen, mens 5 andre fikk en toer. Og ikke nok med det, den eneste femmeren går til hans Unplugged-plate fra 1993, det vil si en liveplate med nesten utelukkende gamle låter fra britens tidlige fase.
Slikt bygger ingen legender, unntatt Rod Stewart. Han har klart overgangen fra en rølpete rocker til en striglet popartist som få andre, og han kan tilsynelatende leve et overfladisk jetset-liv uten å miste særlig godvilje blant gamle fans.
Lenge siden de gamle, gode dagene
For min egen del begynner det likevel bli farlig lenge siden jeg satte på en ny Stewart-plate med i hvert fall visse forhåpninger om at det var verdt tida. Trolig må jeg tilbake til 90-talls albumene «A Spanner in the Works» og «When We Were the New Boys» for å finne det siste nye med ham jeg likte. Og skal jeg finne noe jeg virkelig likte må jeg vel ytterligere rundt 25 år tilbake. Til den gangen han vekslet mellom rollen som The Faces-vokalist og soloartist, og lyktes like fortreffelig i begge.
Ikke minst da han i løpet av to hektiske år ved inngangen til 1970-tallet ga ut to flotte album med The Faces («Long Player» og «A Nod is as Good as a Wink… to a Blind Horse») og to suverene soloplater («Gasoline Alley» og «Every Picture Tells a Story»). Ikke verst, med tanke på at Faces-gutta også var viden kjent som en gjeng som aldri lot en anledning til å feste gå fra dem.
Tidlig 70-talls topp
Da «Gasoline Alley» var The Faces (med gamlekompis Ron Wood og Small Faces-vennene Ronnie Lane, Kenney Jones og Ian McLagan) fortsatt så pass sammensveiset at det ikke føltes det minste rart at Faces-gutta backet Rod på soloplata hans. Men selv om de (sammen med mange andre) også deltok på mesterverket «Every Picture Tells a Story» var nok den plata også spikeren i kista til The Faces. Den voldsomme suksessen albumet fikk gjorde Stewart til superstjerne, og de fleste innså at det bare var et tidsspørsmål før bandet ville bli splintret.
Og det ble da også et faktum etter at Stewart i 1972 fulgte opp Every Picture-plata med nesten like gode «Never a Dull Moment». En tittel som må sies å stå godt til innholdet, i motsetning til The Faces svanesang året etter som langt fra var så «Ooh La La» som bandet ville ha det til.
Superstjernen
Egentlig er det litt trist å tenke på at Rod Stewarts tid som kraftsentrum i rocken var over samtidig med The Faces undergang, selv om vi mistenker at hovedpersonen selv nøt megasuksessen og jetset-livet som fulgte suksessen med låter som «Sailin’» og ikke minst «Da Ya Think I’m Sexy» i årene nærmest The Faces. Sexy-hiten heldigvis sunget med det lille glimtet i øyet som skaper den dualiteten som den offentlige persoenen Rod Stewart har klart å balansere på så fint i så mange år.
Gratulerer med dagen, Rod!
Av Leif Gjerstad
Les også: Den største av de store i Small Faces
Se video:
