«Country Music» – langt mer enn bare en musikkdokumentar

Fredag denne uka vises andre episode i reprise på NRK1 og søndag kommer tredje episode på NRK2. Men hele serien på ni episoder og 16 ½ timer er for lengst gjort tilgjengelig på NRK Play, så du har ingen unnskyldning for ikke å se «Country Music».

Forrige uke startet Ken Burns gedigne tv-dokumentar om countrymusikkens historie på tv, men jeg var blant dem som ikke hadde tid å vente. Nysgjerrigheten var for stor for å la være å sjekke første episode da den ble gjort tilgjengelig på NRK Play rett over nyttår. Og etter å ha sett den episoden var begeistringen så stor at det ikke var noen vei utenom. Jeg måtte se også de andre episodene, og jeg orket ikke å vente på den ukentlige dosen.

Favner bredt, går i dybden

Jeg tipper at mange av dere som leser dette skjønner så altfor godt hva jeg mener, og at dere allerede har sett (i hvert fall deler av) serien. Men for de som ikke er kommet så langt er det ingen grunn til å vente. «Country Music» er en gedigen serie som favner bredt, men likevel evner å gå i dybden. 

Og nettopp av den grunn bør den være av interesse også for de som ikke har noe forhold til country. For selv om fokus er på musikken, blir det nesten like mye en skildring av amerikansk kulturs utvikling i forrige århundre. Og ikke minst, det blir en fortelling om de sosiale faktorene – med fattigdom og rasisme som sentrale element – som har gjort USA til det landet er, på godt og vondt.

Dekker 1900-tallet

I serien får vi følge utviklingen fra den gangen radio og den nye platespilleren på 1920-tallet skapte grunnlaget for «hillbillymusikkens» første store stjerner (The Carter Family og Jimmie Rodgers) og fram til Garth Brooks eventyrlige suksess og Jonny Cash sterke comeback rett før det nye årtusenet.

Og derimellom går turen gjennom depresjon og krig, til Nashville og Memphis, setter fokus på bluegrass, honky tonk, outlaw og så videre. Hele tiden med livet til stjerner som Bob Wills, Hank Williams, George Jones, Johnny Cash og Willie Nelson som en slags samlende tråd som knytter fortellingen og de ulike periodene sammen.

Men mens mange fortellinger om countryhistorien har hatt en tendens til å nøye seg med (noen av) disse mannlige stjernene, har Ken Burns i «Country Music» også pekt på den kraften og innflytelsen på sjangerens utvikling som kvinner som Patsy Cline, Loretta Lynn, Tammy Wynette, Dolly Parton og Emmylou Harris faktisk har hatt. Akkurat det burde kanskje være en selvfølge, men har så definitivt ikke vært det tidligere.

Et levd liv

På 1960-tallet uttalte den amerikanske låtskriveren Harlan Howard at country handlet om «three chords and the truth». At sjangeren i større grad enn det meste annet handlet om å fortelle om levd liv, om det brutale hverdagsslitet og alle de brustne illusjonene som mange amerikanere opp gjennom generasjonene har fått kjenne på kropp og sjel.

Selv om dette i og for seg er gammelt nytt, fungerer likevel serien som en brutal påminnelse om hvor landet ligger. Om hvordan oppveksten til nesten samtlige av countryens store giganter har vært preget av stor fattigdom og en elendighet som i mange tilfeller også handler om alvorlig omsorgssvikt eller tap av foreldre i svært ung alder. 

Av de som trekkes fram er det nesten bare Kris Kristofferson som kom fra en ressurssterk, velstående og tilsynelatende velfungerende familie. Til gjengjeld kutter hans egen mor brutalt all kontakt med sin sønn og erklærer ham som et utskudd, når unge Kris trosser familiens ønsker og bestemmer seg for å satse på musikken.

Omfattende materiale

Kris Kristofferson er en av rundt 100 personer som ble intervjuet til serien, men heldigvis har Ken Burns motstått fristelsen å bruke altfor mange snakkende hoder. Spesielt amerikanske serier/dokumentarer har hatt en lei tendens til å overbefolke skjermen med «kjendiser» som lirer av seg en eller annen uvesentlig melding. I «Country Music» har de aller fleste av de som dukker opp i ruta faktisk noe å melde, mens klipp og stills hentet fra et råmateriale på rundt 700 timer film og 100.000 bilder sørger for at det som vises alltid oppleves relevant.

Selv om 16 ½ time kan synes mye, er det likevel ikke mer enn at mange country-interesserte sikkert vil savne en eller annen, et eller annet, de gjerne ville hatt med.

Et par innvendinger

Ogersonlig føler jeg nok at «Country Music» farer litt for fort og overflatisk fram når perioden som ga verden countryrock skal presenteres. Med tanke på hvordan artister som The Byrds og Gram Parsons fungerte som kulturelle døråpnere oppleves det som litt rart at hele sjangeren nærmest blir avspist med en bisetning. Lenge syntes jo avstanden mellom rockens kule hippier og korthåra, streite «rednecks» å være nesten uoverstigelig. Men countryrockerne bidro til å rive ned disse gjerdene, til det beste både for rocken og countrymusikken.

Den andre innvendingen handler om det litt merkelige at en serie som hadde premiere i fjor setter sluttstrek for sin fortelling før årtusenskiftet. Det betyr at den politiske turbulensen rundt Dixie Chicks, popdyrkelsen av Taylor Swift, framveksten av nytradisjonalister som Sturgill Simspon og annet som har satt sitt preg på countrymusikken de siste 20 årene ikke er kommet med.

Burns egen forklaring er likevel av det faglige og akseptable slaget. Han minner om at han er historiker, og at du trenger avstand for å kunne følge historiens kraftlinjer. Det kunne sikkert vært fristende for Burns å føre historien fram til i dag, men da ville han ifølge seg selv underminert den faglige substansen. Og det er lett å kjøpe den forklaringen, all den tid «Country Music» faktisk er blitt så god som den er.

Av Leif Gjerstad

Les også: Emmylou Harris – forkjølet countrydronning (arkivintervju fra 1992)

Les også: Garth Brooks – mann for sin hatt (arkivintervju fra 1994)

Les også: Willie Nelson på veien igjen (arkivintervju fra 1996)

Se Country Music-trailer: