Etter at jeg som tenåring kom til Norge var de tre første norske forfatterne jeg leste Tarjei Vesaas, Erik Bye og Jens Bjørneboe. Torsdag er det 100 år siden Bjørneboe ble født, og jubileet markeres med ny bok og utstilling på Nasjonalbiblioteket i Oslo.
At de tre forfatterne var de første norske jeg stiftet bekjentskap med etter flyttinga fra Stockholm til Oslo, handler selvsagt mest om tilfeldigheter. Det var ikke så mye jeg som andre som stilte kompasset den gangen.
Tarjei Vesaas fikk jeg på skolen (og skjønte vel den gang ikke så mye av) og Erik Bye fikk jeg i julegave (elsket «Munnspill under åpen himmel»). Bare Jens Bjørneboe fant jeg helt på egen hånd. Eller mer presist, gjennom jevnaldrende venner som (slik som meg) var i akkurat riktig alder for å pirres av «Uten en tråd».
Viktig lettvekter
Det er neppe noen i dag som vil hevde at akkurat den er en av Bjørneboes beste eller viktigste utgivelser, men den pushet i det minste grenser og utfordret sin samtid. Den endte til og med i rettsalen og vandret helt til Høyesterett. Der ble dommen mot Bjørneboe for å ha skrevet en bok med pornografisk innhold endelig stadfestet.
Selv om «Uten en tråd» var en litterær lettvekter, skapte den så mange kontroverser og fikk så mye oppmerksomhet at den i kulturpolitisk forstand likevel ble viktig. For meg personlig ble den også innfallsporten til Bjørneboes øvrige forfatterskap, med «Jonas» og «Blåmann» som tidlige favoritter, foruten trilogien «Bestialitetens historie» som startet sitt liv i denne perioden.
I tillegg var det ganske sikkert alt oppstyret rundt «Uten en tråd» som gjorde at jeg ble oppmerksom på Agnar Mykle. Og det er jeg Jens Bjørneboe evig takknemlig for.
En utstilling
Da Bjørneboe tok sitt eget liv 9. mai 1976 var han etablert både som en av de sterkeste litterære stemmene og en av de mest markante samfunnsdebattantene i Norge. Det er all grunn til å tro at han ville preget landet i enda flere tiår, hvis ikke alkoholen og mørket hadde slukt ham. Han var tross alt bare 55 år da han forlot vår verden.
Men denne høsten får Bjørneboe fornyet oppmerksomhet. Førstkommende fredag ville han fylt hundre år, og i den anledning åpner Nasjonalbiblioteket onsdag 7. oktober sin utstilling «Kunsten å gjøre jorden ubeboelig. Jens Bjørneboe 100 år». Den vil «Gjennom notater, manuskripter, førsteutgaver, originalillustrasjoner, tv- og radioklipp vise hvordan Jens Bjørneboe fra start til slutt, i romaner og dikt så vel som i essay og aviskronikker anskueliggjør urettferdigheten, råskapen og bestialiteten i menneskenes liv på jorden», skriver Nasjonalbiblioteket på sin egen nettside. Utstillingen vil vare fram til 30. januar 2021.
To bøker
Samtidig som Nasjonalbiblioteket åpner sine dører til Bjørneboe-utstillingen kommer det to nye bøker om hundreåringen. Med Kaja Schjerven Mollerin som redaktør (og Jan Grue, Cecilie Løveid, nasjonalbiblioteksjef Aslak Sira Myhre, Geir Gulliksen, Inger Elisabeth Hansen, Tore Rem og Anne Oterholm blant bidragsyterne) har Gyldendal gitt ut «De menneskelige boliger», der de medvirkende fra ulike vinkler belyser spørsmålet som gikk som en rød tråd gjennom Bjørneboes forfatterskap: våre eksistensielle grunnvilkår og hva det vil si å være et menneske i denne verden.
Også Pax forlag feirer Bjørneboes hundreårsdag, og gjør det dels med den tidligere ikke utgitte romanen «Skapsprengeren Manfreds oppstandlse» fra 1963, med nyskrevet forord av Vigdis Hjorth og dels med sakprosaboka «Protokollføreren. Jens Bjørneboe – internasjonale perspektiver».
Sistnevnte er forfattet av den amerikanske forfatteren og dramatikeren Joe Martin, som også er å finne blant bidragsyterne til «De menneskelige boliger». I sin egen bok betrakter Joe Martin den norske forfatteren gjennom et internasjonalt perspektiv, der han sporer påvirkningen fra andre europeiske forfattere og tenkere som Strindberg, Conrad, Kafka, Brecht, Satre og Camus. Boka er dessuten utstyrt med forord av Maria Kjos Fonn.
Av Leif Gjerstad
