(Intervju første gang publisert i oktober 1980)
– Yes var blitt en maskin. Jon Anderson og jeg prøvde derfor å få gruppa til å utvikle seg i en annen retning, men mislyktes. Da våre forsøk på å revitalisere og forandre Yes ikke fungerte musikalsk, syntes verken Jon eller jeg at det var noen vits i å fortsette.
Dette forklarer en influensaplaget og tedrikkende Rick Wakeman på Dagbladets spørsmål om årsakene til hans avskjed med sin tidligere gruppe Yes for et halvt år siden. Men selv om Rick Wakeman også tidligere har forlatt Yes (i 1974) for deretter å tre inn i gruppa igjen (i 1977), forsikrer han at dette ikke vil gjenta seg.
– Yes er definitivt og en gang for alle et avsluttet kapittel for meg. Nå vil jeg konsentrere meg om min nåværende gruppe som jeg har stor tro på. Og i tillegg har jeg selvfølgelig en del prosjekter som jeg vil gjøre på egen hånd.
– I dine tidligere soloarbeider har du i stor grad brukt fortidas litterære historiske og musikalske størrelser, slik som Jules Verne, Henry VIII, King Arthur, Liszt, Tschaikovsky og Grieg. Hva er det som får deg til å søke inspirasjon i fortida?
– Det har jeg også ofte lurt på, ler Rick. – Jeg har ingen god forklaring på det annet enn at jeg syns gamle myter og sagn er fascinerende. I de finner vi ting som for oss og vårt samfunn er uforståelige og utenkbare.
– For å gi ditt bidrag til det mystiske i mytene, har du under oppførelsen av disse gjerne gjort bruk av svært påkostede og oppsiktvekkende visuelle virkemidler. Du har til og med hevdet at visuelle effekter på konserter er nødvendige for at publikums interesse ikke skal forsvinne?
– Til reine rock’n’roll-kjør er visuelle effekter ikke nødvendige, men til den type musikk jeg spiller passer det utmerket. Jeg kunne godt tenke meg å lage noe stort og oppsiktsvekkende igjen. Men det krever dessverre ikke bare mye planlegging, men også mye penger.
– I forhold til mange av dagens framtredende tangentspillere er du sparsom i bruken av synthesizere og andre elektroniske hjelpemidler?
– Ja, jeg ser ikke noe moro i å slå en tone og la elektronikken skape 1000 andre. Det blir for automatisk og sterilt. Jeg er i det hele tatt ikke særlig opp tatt av den retninga Gary Numan & Co står for. Jeg er overbevist om at det snart vil dukke opp en brettspiller som vil revolusjonere vårt forhold til tangentinstrumenter, men den musikeren er i hvert fall ikke Gary Numan eller noen andre innenfor den retninga!
Rick Wakeman, som for øvrig gjorde et svært sympatisk inntrykk, fortalte til slutt at han nettopp har skiftet plateselskap, og i den forbindelse har utgitt en singel, «The Spider». Denne vil bli etterfulgt av en EP ved juletider, og – fremdeles ifølge Rick – har musikken på denne EPen ekte julestemning!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i Dagbladet 9. oktober 1980)
