(Intervju første gang publisert i NTB i desember 1996)
Stockholm: – Å spille roller som Nixon og Picasso er vanskelig, fordi alle «kjenner» dem. Men jeg nærmer meg alltid rollen med vissheten om at jeg ikke er dem. Jeg er Anthony Hopkins – skuespilleren, understreker skuespilleren AnthonyHopkins.
Torsdag 2. juledag er det norsk premiere for «Picassos kvinner», hvor den britiske veteranen og Oscar-dekorerte stjernen spiller Pablo Picasso.
Hopkins har i løpet av sin karriere hatt flere roller hvor han har portrettert kjente mennesker, med Oliver Stones film om Richard Nixon som den siste før han sa ja til James Ivorys Picasso-tilbud. Men han innrømmer at han var litt i tvil om begge.
– Det er jo så mye lettere å spille oppdiktede personer, og spesielt når det gjaldt Nixon hadde jeg mange diskusjoner med meg selv om det var særlig lurt å ta en slik rolle. Mest fordi han var en amerikansk president som alle kjente, men også på grunn av tekniske ting som hans stemme, hans familie og så videre, forteller Hopkins til NTB når vi treffer ham på Grand Hotel i Stockholm.
Picasso lettere
Også Picasso krevde selvsagt sitt, men ifølge Hopkins ikke fullt så mye som Nixon.
– Blant annet hadde ikke Picasso noen stemme som «alle» kjente, og også på andre måter hadde jeg større handlefrihet enn på «Nixon»-filmen. Det vanskeligste var kanskje å svinge penselen, å få det rolige tempoet og støheten på hånda som passer en maler som Pablo Picasso, forteller Hopkins som blant annet forberedte seg til rollen ved å lese mye om Picasso.
– Det meste mens vi spilte inn «Nixon», ler Hopkins og bekrefter at Picassos egen familie ikke var involvert i filmen i det hele tatt.
– James Ivorys beslutning om å ikke kontakte dem på forhånd var sikkert riktig. Kanskje ante han at det ville føre til trøbbel, for selv om de ikke motarbeidet filmen direkte, var de heller ikke særlig samarbeidsvillige. Men heldigvis var det ikke mitt, men James Ivorys problem.
Kvinnebedårer – og monster?
I «Picassos kvinner» følger vi Pablo Picasso i en snau tiårsperiode fra 1943, da han traff den unge malerinnen Francoise Gilot, i filmen spilt av den engelske debutanten Natascha McElhone (25).
Det er imidlertid ikke hans liv som kunstner, men hans forhold til kvinner – og dem var det mange av – som står i fokus, fortalt gjennom Francoise.
Hun levde med Picasso og fikk også to barn med ham, før hun forlot ham tidlig i 1950-årene.
Og på «kvinnefeltet» fremstår storsjarmøren Pablo Picasso som alt annet enn sympatisk i filmen. Det er bare hans ve og vel som teller. Kvinnenes liv som selvstendige individer er av helt underordnet betydning.
– Om Picasso var et monster? Jeg tror det er riktigere å si at han manglet tålmodighet med andre. Først og fremst var Picasso en genial kunstner som levde i sin egen sfære, og der var det bare plass til kvinner som forgudet ham, svarer Hopkins og fortsetter:
– Spørsmålet er hva Picasso hadde som fikk kvinner til å bli så tiltrukket av ham? Sannsynligvis ligger mye av svaret i makt og kjendisstatus. Det fungerer som et slags afrodisium på mange, og når Picasso i tillegg skal ha vært både morsom, åndelig og sjarmerende er det kanskje ikke så rart at kvinnene falt for ham.
Nixon, Picasso – og Zorro
Etter å ha spilt inn «Nixon» og «Picassos kvinner» i rask rekkefølge, følte Hopkins behov for en pause fra både rolletolkninger av kjente personer og film. Han tok seg åtte månederes ferie, hvor han blant annet leste, stelte i hagen og gikk lange turer.
– Jeg elsker å jobbe, men det er også viktig å lade opp batteriene innimellom. Og det gjør jeg helst ved å reise og oppsøke ensomheten og roen, kommenterer han.
Noe særlig ro fremover blir det imidlertid ikke. Hopkins har nettopp avsluttet innspillingen av «Bookworm», en overlevelses-action innspilt i Canada, med Alec Baldwin i en annen viktig rolle. Og over jul er det på’n igjen med en ny rolle som vi alle kjenner, «Zorro».
– Jeg spiller heldigvis den gamle Zorro, han som kjemper, men som er helt utslitt etterpå. Det egner seg godt for meg, så får heller ungsauen Antonio Banderas ta den mer krevende rollen som den unge Zorro, avslutter Hopkins med et smil.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet publisert første gang i NTB 19. desember 1996)
