(intervju opprinnelig publisert 1999)
– Riktignok har responsen så langt vært meget god, men mange har også gjort et poeng av at den er mer popete og lettere tilgjengelig. Og det skal vel ikke mer til enn at den selger bedre enn forgjengerne før vi får høre at vi har solgt sjela vår, smiler Jeff Tweedy som har vært kulthelt helt siden han med Uncle Tupelo skapte begrepet «No Depression», en pønka utgave av country.
Men smilet hans er verken preget av angst eller nervøsitet, heller en slags likegyldighet overfor denne type negativ kritikk. Ikke minst fordi han mener «Summer Teeth» egentlig ikke er så vesensforskjellig fra bandets to tidligere og kritikerroste album, «A.M.» og den doble «Being There».
– Selvfølgelig prøver vi noen nye grep, men det fins også mange felles referansepunkter. For selv om lyden på «Being There» var mye mer rufsete enn på «Summer Teeth», er den klare og litt tørre lyden på vår nye plate til gjengjeld ikke så ulik det vi skapte på vår første, «A.M.». Og fortsatt preges det meste av det vi gjør av spontanitet, selv om vi i dag har bedre tid til å utforske idéer enn i bandets første leveår, hevder Tweedy med støtte fra Wilco-gitarist Jay Bennett som også er blitt med på Oslo-turen.
20 års erfaring
Idéene Tweedy, Bennett og de to resterende Wilco-medlemmene John Stirratt og Ken Coomer ønsket å utforske på «Summer Teeth» oppsummerer de som «erfaringene etter å ha spilt musikk i 20 år».
– Mange har plassert oss i «No Depression»-båsen en gang for alle, noe vi aldri har likt. For vi har naturlig nok også hørt på mye annet opp gjennom årene, og denne gangen ville vi flørte litt mer med den delen av røttene våre som er basert i melodiøs popmusikk. Men bevares, det er fortsatt mye country i det vi gjør, om enn ikke like mye som før, hevder Tweedy som i egenskap av bandets musikalske leder også er den som griper ordet mest.
– Wilco er en blanding av demokrati og Tweedy-diktatur. Siden Jeff foruten å være vokalist også er bandets fremst låtskriver, er det han som i praksis har staket ut Wilcos musikalske kurs og dermed utad framstår som den ubestridte lederen. Men innad i bandet er det mer kollektiv jobbing nå enn tidligere, slik at alle fire er med på å stake ut kursen framover, forklarer Jay Bennett.
Bragg + Wilco = Guthrie
Wilcos forrige utgivelse, dobbelt-CDen «Being There», kom høsten 1996. Men mellom den og «Summer Teeth» har bandet også gjort seg fordelaktig bemerket på «Mermaid Avenue», plata hvor Billy Bragg med Wilco som backingband med stort hell dykket ned i Woody Guthries sangkatalog.
– Vi kjente ikke Bragg fra før, men da han spurte om vi ville bli med på «Mermaid»-prosjektet var vi aldri i tvil. Guthrie har alltid vært en viktig brikke i det musikalske puslespillet som har formet oss. Og samtidig som det var moro å samarbeide med Bragg, følte vi at vi gjennom denne prosessen lærte litt mer om Guthries måte å tilnærme seg stoffet på, enten det gjelder musikken eller tekstene. Kan vi dessuten fungere som videreformidlere av Guthries sangtradisjon til nye generasjoner er jo det bare et pluss, fastslår Tweedy.
Parallelle innspillinger
«Mermaid Avenue», som kom i fjor, ble spilt inn parallelt med Wilco-turnering og jobbing med «Summer Teeth». Men ifølge Tweedy og Bennett skapte det ikke noe problem verken for koordinering eller fokusering.
– Guthrie-plata ble spilt inn i løpet av fem dager, så det var helt problemfritt. Og når det gjelder «Summer Teeth» er det en typisk turnéplate.
Den har vært med oss på veien halvannet år, og underveis har vi eksperimentert, prøvd ut og lekt oss fram i forskjellige studioer. Selv om det gjensto en del studioarbeid også etter turnéslutt, har derfor «Summer Teeth» fått en organisk feeling som er alt annet enn tannløs pop, avslutter Tweedy og Bennett.
Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i NTB mars 1999)
