17(opprinnelig publisert 1997)
Stockholm: Sist gang Steve Earle var i Norge, skrev han låten «If You Fall». Når han søndag står på scenen i Oslo, står kanskje også den på programmet.
– Den kom dalende ned fra himmelen da jeg hadde en fridag og ruslet rundt i Oslo. Jeg var på jakt etter en kafé, da det første verset plutselig dukket opp i hodet mitt. Slik er det ofte med mine låter, de blir født mens jeg tenker på noe helt annet, forteller den 42-årige amerikaneren til NTB.
El Corazon
«If You Fall» er en av tolv sanger på «El Corazon», Steve Earles lovpriste album som han kom med tidligere i år. På denne glitrer han nok en gang som melodiøs historieforteller, med tekster som både er personlige bekjennelser og samfunnsengasjerte observasjoner.
– Musikk trenger ikke å handle om noe særlig, og jeg er først og fremst en underholdningsartist. Men jeg trenger heller ikke å fortie eller undertrykke noe, dersom jeg har noe på hjertet. Og gjennom alle mine år som artist har temaer som opptar meg gjerne endt opp i musikken min. Det som opprører meg er ofte den manglende solidariteten med den «lille mann» og de svake i samfunnet. Dagens samfunn er blitt et iskaldt samfunn, preget av egoisme og grådighet, sier Earle.
På «El Corazon» manifesterer dette seg blant annet i åpningskuttet «Christmas In Washington», hvor han ender opp med å rope ut sitt savn av personer som Woody Guthrie, Malcolm X og Martin Luther King Jr.
Tilbake igjen
«El Corazon» er Steve Earles tredje album på tre år. Men før det må vi helt tilbake til 1990 og «The Hard Way» for Earles siste studioplate. Årene derimellom tilbragte Earle i en evig heroinrus, og vendepunktet erklærer han selv kom da han for få år siden fikk en fengselsdom på ett år etter nok en heroin-arrestasjon.
– Hadde de ikke burt meg inn ville jeg sannsynligvis vært død i dag, sier Earle. Han slapp å sone hele dommen, for etter noen måneder ble den ubetingede dommen omgjort til betinget, med krav om regelmessige urinprøver og innleggelse på en behandlingsinstitusjon for narkomane.
– Jeg var egentlig ikke motivert, men lot som jeg var det fordi det syntes å være et bedre alternativ enn fengselet. Heldigvis innså jeg raskt at jeg her fikk en sjanse til å gjøre noe med livet med, og den sjansen grep jeg. Det ble min redning.
For mye dop
Steve Earle startet sin karriere på midten av 1970-tallet. Da skrev han sanger for andre aritster, og rakk også å samarbeide med en rekke kjente navn før solodebuten «Guitar Town» ble sluppet i 1986.
Den ble rost opp i skyene og solgte godt over millionen, og Earle var på vei opp mot stjernene. Men etter nok et par solide plater, gikk det galt.
– Dopen tok overhånd. Og akkurat som for andre i samme situasjon så kunne jeg verken jobbe eller gjøre noe særlig annet. All energien min gikk med på å jakte på og ta stoff, innrømmer Earle.
Produktiv
Vel ute av fengselet og med stoffet ute av kroppen, har han igjen vist seg som meget produktiv. Tre album på under tre år. Først den akustiske «Train A Comin», så den elektriske «I Feel Alright» og nå den like elektriske «El Corazon».
– Forklaringen på de hyppige utgivelsene er såre enkel. Etter å ha kuttet ut dopen, så har jeg plutselig fått masse tid til overs – for ikke å snakke om penger, ler Earle som aksepterer faren ved igjen å farte på turné.
– Etter «I Feel Alright» gjorde jeg bare noen få spillinger. Nå har jeg økt tempoet, vel vitende om at jeg må passe på meg selv og styre unna alle fristelser. Og noen steder er det helt utelukket at jeg ville tørre å reise til på egen hånd, sier Earle og nevner i den forbindelse Los Angeles, New York og Amsterdam som eksempler på «farlige» og for ham «forbudte» byer.
Hjemme er han ikke så ofte som han kunne ønske. Men når han først er der, vet han hva han vil bruke tida til.
– Som så mange andre plasserer jeg den feite baken min foran tven og ser på sport, hvis jeg da ikke spiller trivial pursuit sammen med familien. Jeg har et klart behov for å ta livet med ro og slappe av når jeg er hjemme.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble opprinnelig publisert i NTB november 1997)
