«Farget flekket nå» beskriver en ung kvinnes søking etter et selv, men gjør det med utsyn og med vidd, skriver BOK365s anmelder og konkluderer med at Eira Søyseths diktsamling er forfriskende og tilgjengelig.
Aktuell med diktsamlingen «Farget flekket nå» på Cappelen Damm
Kort om deg selv?
– Jeg er 31 år, født og oppvokst i Bergen og bor her enda. Jeg har en mastergrad i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen og har gått på Skrivekunstakademiet. De siste fire årene har jeg jobbet frilans innenfor litteraturfeltet, og de to siste har jeg også jobbet deltid i administrasjonen på Skrivekunstakademiet. I 2020 gjendiktet jeg den danske poeten Mette Moestrups diktsamling «Til den smukkeste» til norsk.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Lenge både leste og skrev jeg mye, uten egentlig å ha et mål om å være forfatter, eller kanskje litt mer konkret – å gi ut bøker. Det var mer noe jeg bare gjorde, jeg var en sånn som satt på kafé med notatbok og alltid hadde for mange bøker med meg i vesken. Etter hvert utviklet nok ideen om at det var en mulighet seg, muligens for kanskje ti år siden? Det er jo en god stund siden, men det har vært veldig fint å ha tid til å utvikle meg som poet utenfor rammene av en bokutgivelse. Det har vært viktig for meg å teste ut forskjellige ting, være nysgjerrig på hva jeg skriver, og på hva jeg bryr meg om.
Hva handler boka di om?
– «Farget flekket nå» er en diktsamling der et jeg forsøker å forstå seg selv i møte med verden, i møte med familien, arv og slekt. Det er også en feministisk diktsamling som handler om en erfaring av å være ung kvinne i dag – om konsentrasjon og forstyrrelse, om blikk og om internett.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Det finnes jo en trope om at debutboken din er et resultat av deg selv som skrivende menneske fra du begynte å skrive, mens en eventuell andrebok vil være et resultat av deg selv som skrivende fra første til andre bok, og for meg føles «Farget flekket nå» virkelig som en oppsummering av mitt skrivende liv. Det har vært en vekslende tekstmasse som i løpet av de ti siste årene har endra på seg samtidig som jeg har lest andre, opplevd verden og vokst. Så på et vis har ikke boka oppstått med en slags klar visjon.
Det nærmeste vil kanskje være at jeg har vært interessert i et poetisk jeg som ikke bare er introspektiv, men som finner ut av seg selv nettopp gjennom en verden hun kan speile seg i, og der hun også kan undersøke hva disse speilingene gjør – For hva gjør det med en å bli sett så mye på? Jeg jobbet mye i servicebransjen gjennom tjueårene, både i kafé, bar og restaurant. Hva betyr det å bli sett som en som står bak baren, hva betyr det å bli sett som en poet – som en forfatter? Det er jo faktisk en idé jeg har ønsket å utforske.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Da vil jeg helst lese, henge ut på kafé eller bar med kjæresten min og venner, dra på litteraturarrangementer, på løpetur, på tur i fjellet eller – rett og slett chille på sofaen og se på tv.
Av Leif Gjerstad
