Fire år etter at hun gikk bort har et knippe norske artister kommet sammen for å hylle Anne Grete Preus med albumet «Møtested». Mange vil kunne kjenne seg hjemme der.
Da Preus døde 62 år gammel, kunne hun se tilbake på mer enn 40 år i offentlighetens lys. Fra den politiske rockejenta i Veslefrikk via en kanskje ikke helt troverdig rolle som programleder i NRKs musikkprogram Zikk-Zakk (sammen med Petter Nome) til nyveivbandet Can Can. Og endelig, videre derfra til et liv som soloartist, med filmmusikk og teatermusikk foruten ni soloplater på CVen. Fra solodebuten «Fullmåne» i 1988 til det som dessverre skulle vise seg å bli hennes siste album, «Et sted å feste blikket» i 2013.
Ser vi på Anne Grete Preus utvikling som musiker, trer bildet fram av en søkende artist som alltid var på vei. Mens hun i Veslefrikk til tider kunne dyrke demagogiske slagordstekster, vokste det personlig poetiske språket seg stadig sterkere utover karrieren. Og selv om den høyreiste artisten med årene trakk seg mer tilbake fra den offentlige arenaen, utstrålte hennes musikk en slik styrke at Preus posisjon i det norske kulturlivet ble som en sjeldent respektert kunstner. Hun ble som en institusjon å regne.
Inspirasjonskilde
Ikke minst framsto hun som en stor inspirasjonskilde og et forbilde for andre, litt yngre fortrinnsvis kvinnelige artister. En av de som lot seg begeistre og inspirere av Preus er Fay Wildhagen. Musikken førte dem sammen, og til tross for en aldersforskjell på 36 år ble de to nære venninner i de siste fem årene av Anne Grete Preus liv.
Nettopp Wildhagen står sentralt i plateprosjektet «Møtested» som ble initiert av Drabant-sjef Terje Pedersen og påheiet av Preus mangeårige manager og venn Rune Lem. Pedersen, som hadde jobbet tett med Preus i plateselskapet Warner Music gjennom 16 år, mente det var på høy tid at Preus fikk en hyllestplate. Han kontaktet derfor Wildhagen for å høre om hun kunne tenke seg oppgaven som prosjektleder og produsent. Det kunne hun, og nå foreligger resultatet som albumet «Møtested» der åtte håndplukkede artister tar for seg hver sin Preus-låt, mens Wildhagen selv bidrar med to låter (den ene sammen med SKAAR).
Rød tråd
For å styrke den røde tråden i plateprosjektet er bandet Darling West brukt som gjennomgående backingband, og det kloke i dette åpenbares allerede i albumets to første kutt. Først Frida Ånnevik som setter tonen med den vare og forsiktige «Vrimmel», der Ånneviks inderlige og uttrykksfulle stemme kommer til sin fulle rett.
Derfra går det rett over til pophimmelen sammen med Tuva Syvertsen som høyner tempoet markant i den utadvendte «Fryd», hentet fra Preus andre soloalbum «Lav sol, høy himmel» (1989). Den plata ble vel også Anne Grete Preus gjennombrudd som soloartist, samtidig som den banet vei for overgangen til en folkekjær artist, med dundersuksessen «Millimeter» få år etter.
Stort spenn
Tuva Syvertsens versjon av «Fryd» lever opp til sin tittel, og bidrar samtidig til å illustrere det musikalske spennet som Wildhagen har klart å skape på «Møtested». De medvirkende artistene har alle en klar personlig profil, og selv om de opptrer respektfullt overfor Preus i sine tolkninger evner de å gi låtene et personlig uttrykk.
Som da Wildhagen med symbolrik innlevelse framfører «Fylt av min kjærlighet» (Preus’ gjendiktning av Bob Dylans «To Make You Feel My Love») og Ane Brun viser sitt følelsesregister i «Månens elev». Begge i nedstrippede arrangement med fullt fokus på tekstenes emosjonelle innhold, mens Marit Larsens «Amatør» som kontrast kommer i en litt tilbakeholden elektronisk drakt
To menn
At et hyllestalbum til Anne Grete Preus domineres av kvinnelige artister er bare helt naturlig, men to menn har Wildhagen likevel funnet plass til. Odd Nordstoga gir en var og dempet versjon av «Jeg er en by», mens Ole Paus med treffsikker autoritet tråkker til med litt støyrock i den bitende sarkastiske «Ti bud til en ung mann som vil fram i verden». Den er hentet fra Preus’ solodebut «Fullmåne», der Anne Grete Preus hadde satt musikk til tekster av Jens Bjørneboe. Også slik framstår Ole Paus’ valg så riktig. Han var jo god venn både med Jens Bjørneboe og Anne Grete Preus – og her møtes de alle tre.
Ni av de ti låtene er innspilt i løpet av de siste par årene, med Emilie Christensens stemningsfulle og varmende ballade «Ro meg over» som det ene unntaket. Den ble spilt inn i 2017, slik at Preus rakk å høre og med glede satte sitt godkjentstempel på Christensens tolkning.
Mens Wildhagens første bidrag på plata («Fylt av min kjærlighet») åpent peker i retning hennes avdøde venninne og mentor, er den andre, 25 år gamle «Når himmelen faller ned», med sine billedrike metaforer i ferd med å etablere seg som en populær julesang.
En varm og fin gave
Materialet på «Møtested» har naturlig nok fokus på Anne Grete Preus tid som soloartist. Men som en påminnelse om at hun da allerede hadde et tiår bak seg som plateartist med Veslefrikk og Can Can, får Daniela Reyes æren av å sette punktum for albumet med en nær og lengselsfull tolking av den 42 år gamle Veslefrikk-låten «Kameleon II».
I presseskrivet som kom med plata uttaler Fay Wildhagen at hennes visjon med dette prosjektet har vært «å sette sammen og lage et album jeg ville gitt Anne Grete i gave». Den oppgaven har Fay Wildhagen og de andre medvirkende skjøttet så bra at jeg er overbevist om at Anne Grete Preus ville satt stor pris på denne gaven. Ikke nok med det, «Møtested» er blitt en kjær gave også for oss andre.
Av Leif Gjerstad
