Øyvind anbefaler – juni 2024
Juni pleier å være en litt stillere utgivelsesmåned, om jeg husker riktig, men albumene strømmer fortsatt på. Her er åtte nye som kan lyttes til hvor du enn måtte befinne deg.
I en særklasse denne måneden står Ola Kvernbergs «Steamdome III: «Beyond The End», men les også om sommerutgivelser fra Seasick Steve, The Decemberists, Swamp Dogg, Kristin Asbjørnsen, Moonpedro & The Sinking Ship, Robert Vincent og Dave Alvin & Jimmie Dale Gilmore. Om du klikker her kan du også lese min anmeldelse fra Dagbladet 30. mai av det glimrende, nye albumet til Willie Nelson, «The Border».
OLA KVERNBERG m/Trondheim Symfoniorkester: «Steamdome III: «Beyond The End»
«Alle», meg sjøl inkludert, har ropt høyt om hvor bra de to første var, og nå må det fastslås at treeren ikke er dårligere – bare annerledes. Og – når vi ikke trodde det kunne gjøres større, henter Kvernberg & Co. inn 60 musikere fra Trondheim Symfoniorkester, under ledelse av Nick Davis, som et sterkt delaktig element i lydbildet.
Det som ikke er forandret er den pulserende og suggererende kraften i musikken og den intense lydopplevelsen lytteren dras med inn i. Verket blir presentert som «en interstellar reise med musikalske nikk til bl.a. Krzysztof Penderecki, Prodigy, Gustav Mahler, Maurice Ravel, Igor Stravinsky, John Coltrane, Steve Reich, Hamlet Gonashvili, The Heliocentrics og Arvo Pärt.» Kjekt å vite!
Det er få artister forunt å få så mye åtgaum for et musikalsk prosjekt som Ola Kvernberg og hans epokegjørende «Steamdome» har fått. Tidlig denne måneden kom utgivelse nummer tre i serien med komponisten/fiolinisten/multiinstrumentalisten Kvernberg, «Steamdome III: Beyond The End» – nå i enda større format enn «Steamdome» (2017) og «Steamdome II: The Hypogean» (2021). Ingen har gjort noe liknende. En mektig trilogi er fullendt. Eller kommer det en «Steamdome IV»?
Jeg tar ikke i når jeg sier at å lytte til Kvernberg & Co. gir en slags lykkefølelse. Som vanlig er det rytmesterkt, riktignok med «bare» to trommeslagere denne gang, medprodusent og perkusjonist Erik Nylander (Liarbird/Mechanical Fair) og Olaf Olsen (BigBang). Ved siden av egen innsats kan Ola støtte seg til sin faste bassist Nikolai Hængsle (Band of Gold/BigBang/Møster), gitarist Øyvind Blomstrøm (Orions Belte) og organist/synthist Daniel Buner Formo (Trondheim Jazzorkester). Gjester er gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan (Motorpsycho/Møster) og vokalist Kirsti Huke. Det er så imponerende hva dette fortsatt ganske unge musikalske geniet og hans medhjelpere får til, nå 62 minutter i skjæringspunktet mellom jazz og symfonisk musikk – hvorav det siste dominerer den andre halvdelen av dette verket. Det starter med en fele-overture og rundes av med «Monolith». For en passende tittel på avslutningen på dette monumentale verket. Det er bare å gi seg ende over!
SEASICK STEVE: «A Trip A Stumble A Fall Down On Your Knees»
Amerikaneren Steve Wold alias Seasick Steve er virkelig noe for seg sjøl. 18 år etter at han fikk sitt store gjennombrudd med en «sjokkartet» framføring av «Dog House Boogie» under «Jools Holland’s Annual Hootenany» noen minutter inn i 2007, er han ute med et nytt album som trumfer det meste av det han har gjort siden. Jeg var til stede som Dagbladets utsendte på lydprøvene og opptaket til det populære nyttårsprogrammet i London tidligere i desember det året, og var omgitt av store artister som Amy Winehouse, Lily Allen, Sam Moore og Paul Weller. Men det var Steve folk snakket om.
BBCs musikksjef fikk rett da han sa dette til meg om hvorfor han ville ha med Steve i programmet, som egentlig var fullbooket: «Seerne skal si ‘what the fuck’ etter å ha sett Steve». Det virket. Serveren på hjemmesiden hans knelte, og Steve ble kåret til Årets gjennombrudd i musikkmagasinet Mojo. I sommer er han tilbake på hovedscenen på gigantfestivalen Glastonbury!
«A Trip A Stumble A Fall Down On Your Knees» er det albumet Steve sjøl er mest fornøyd med, og det er også blant hans beste – først og fremst fordi det er så variert og velprodusert. Det er jo også morsomt å kunne fastslå at Amund Maarud er delaktig i dette. Steve er sjøl ganske røff i kantene der han spiller sin nå berømte trestrengsgitar, «Three-String Trance Wonder», så for å hjelpe til med litt B.B.King-aktig gitarplukking ringte han Amund. Og – han gjør en glimrende jobb på albumets eneste tradisjonelle blueslåt, «San Francisco Sound ‘67». Den satt på første take, sjøl om de egentlig bare skulle sjekke balansen i miksen i studio. En annen gjest, Willie Nelsons faste munnspiller Mickey Raphael, gjør avsluttende «Elisabeth» til et smykke som kler Steves norske kone med samme navn.
I «Move to the Country» ber Steve oss legge vekk mobilen, logge ut og flytte ut på landet og dyrke stillheten. Det er ikke sikkert så mange følger rådet, men det er en kul låt som går i mange retninger. Påfølgende «Internet Cowboys» har noe av den samme tematikken, før Steve og Amund går tilbake i pre mobil og nett-tid i nevnte «San Francisco Sound ‘67». Det er et høydepunkt, sammen med påfølgende «A Trip and a Stumble (For Leya)». Blåsere og et orgel fyller fint inn i miksen, og «Crazy Dan», svenske Dan Magnusson, er selvfølgelig hørbart til stede på trommer.
THE DECEMBERISTS: «As It Ever Was, So It Will Be Again».
Da The Decemberists ga ut sitt forrige album, «I’ll Be Your Girl», konkluderte jeg med at både bandet og produsent John Congleton (Angel Olsen / St. Vincent) «lekte litt med oss». Det skyldtes at folkpop- og americanabandet blandet inn litt andre elementer i lydbildet, som synth, glamrock og litt overlessete Electric Light Orchestra-vibber. Det var et variert, men også ujevnt album.
Seks år seinere er de tilbake med et album som minner mer om min personlige favoritt blant Oregon-gruppas nå ni studioalbum, folkpop-dominerte «The King is Dead» (2011). Sjekk ut «June Hymn» derfra med sine harmonier, og dere skjønner.
Som tittelen «As It Ever Was, So It Will Be Again» mer enn antyder er bandet «der det alltid har vært». En åpenbar forklaring er at Tucker Martine er tilbake som produsent sammen med bandets frontfigur Colin Meloy. Martine har styrt innspillingen av samtlige album siden 2006 – med unntak av den nevnte forløperen «I’ll Be Your Girl».
Bandet er altså «der de skal være» når de endelig er tilbake fra sin lange albumpause, med fengende folkpop med fine harmonier og innslag av røffere, britiskinspirert folkrock og country. Men albumet er ikke uten noen overraskende musikalske «utflukter», som den Beach Boys-inspirerte åpningen «Burial Ground», påfølgende swing-inspirerte «Oh No!» med heftige blåsere og avsluttende «Joan In The Garden», en nesten 20 minutter episk sang som bygger seg sakte opp – riktignok med et unødvendig, seks minutter langt dronete mellomparti. Det få’kke hjelpe, dette er The Decemberists «as they ever were» – og der vi vil ha dem.
SWAMP DOGG: «Blackgrass: From West Virginia to 125th St.»
Hvem i all verden skulle tro at Swamp Dogg (81) skulle gi ut ett av de beste tradisjonelle countryalbumene så langt i år! På forrige måneds siste dag kom «Blackgrass: From West Virginia to 125th St». Den kan simpelthen ikke forbigås!
Han platedebuterte som 12-åring og hadde hatt en karriere som Little Jerry Williams og Little Jerry, men trengte et alter ego da han i 1970 restartet karrieren etter det han beskriver som psykiske problemer, feilbehandling og krangling med plateselskapet på grunn av manglende utbetaling av royalties. Han ble Swamp Dogg og ga samme år ut «Total Destruction To Your Mind», der han synger om alt og hva som helst, fra sex til rednecks, krig, fred, døtrene og mye mer.
Han har gitt ut plater jevnlig siden, og for to år siden kom albumet med den fiffige tittelen «I Need A Job…So I Can Buy More Auto Tune». Det er ikke veldig interessant, men med overgangen fra soul, R&B og blues tilbake til country treffer han blinken. For – på «Blackgrass: From West Virginia to 125th. St.», nysignert på John Prines gamle plateselskap Oh Boy Records, overgår han seg sjøl. Med seg på reisen har han blant andre Lambchops Mark Nevers (tekniker og miks), Jerry Douglas (dobro), Bon Ivers Justin Vernon (koring) og gjestevokalistene Margo Price og Jenny Lewis (Rilo Kiley).
Her får du hele pakka: Saftig country med både sexfikserte og humoristiske tekster («Mess Under That Dress» og «Ugly Man’s Life»), litt crooning («Have A Good Time» og «Gotta Have My Baby Back»), «Rise Up» (de to ordene gjentas under hele låten….!) med en infernalsk gitarsolo fra Vernon Reid fra London-gruppa Living Colour og følsomme «This Is My Dream», der han minner meg om bluesveteran Solomon Burke. Avsluttende «Murder Ballad» er mer snakking enn synging. Fortellerstemmen sier tørt fra death row: «I’m finally famous»! Swamp Dogg er berømt nok fra før, men denne gangen logrer bikkja litt ekstra. Et fenomenalt album!
KRISTIN ASBJØRNSEN: «Hjemveier»
Kristin Asbjørnsen hadde gitt ut fire strålende album fra debuten i 2007 da nummer fem kom tidligere denne måneden. At hun har en unik stemme og en formidabel formidling vet vi. Likevel var det særlig to ting som gjorde at nysgjerrigheten var ekstra stor denne gang. For det første er det hennes første album på sju år, og det er selvfølgelig altfor lenge. For det andre debuterer hun på Kirkelig Kulturverksted – og på norsk. «Hjemveier» er en nydelig blanding av viser og jazz, toppet med noen doser 22-strengers kora og vokal – på afrikansk – signert gambieren Suntou Susso (og litt Kristin). Anders Engen spiller perkusjon og tangenter m.m., Eivind Aarset spiller gitar og bass og styrer elektronikken og Olav Torget spiller gitar og bass. Monica Ifejilika korer.
Med ett unntak har Kristin Asbjørnsen skrevet tekst og melodi, og hun har total kontroll hele veien. «Det er så stille her», synger hun i åpningen «Øyeblikket». Det føles litt sånn når hun og kompet ligger lavt på disse sangene. Det norske og vestafrikanske smelter elegant sammen i blant andre «Hjemover», der Sussos kor er framtredende. «Godt å komme hjem» synger hun også. Kanskje hun rett og slett hører hjemme i det norske språket heretter!
MOONPEDRO & THE SINKING SHIP: «Housekeeping»
Den chilenskfødte bergenseren og multikunstneren Pedro Carmona-Alvarez, alias Moonpedro, veksler mellom å skrive gode dikt og romaner, oversette bøker og lage god musikk. Fun fact: I 2015 ble han håndplukket av PJ Harvey til å oversette diktboka hennes, «The Hollow Of The Hand», til både norsk og spansk.
Da «Kin» kom i fjor kalte jeg albumet «en norsk pop-juvel». Han spilte inn mesteparten sjøl, delvis under pandemien, og varslet at det var mye ny musikk på gang. «Housekeeping» trumfer ikke helt «Kin», men det er nok en gang mye å glede seg over. Låtene er spilt inn mellom 2005 og 2023 forskjellige steder i verden. Det skulle man ikke tro, for det er ikke noe flyktig over dem. Noen halvferdige er hentet opp av skuffen og sluttført. Seks av åtte ble gitt ut på singel eller ep i fjor, men det er helt greit å ha dem samlet på dette albumet.
På «Ed Wood» (2015) sang Pedro om «Birthday #2». Her har den fått en oppfølger, og gjett hva den heter. Riktig, «Birthday #3»! Jeg klarer ikke å fri meg fra at den minner veldig om skotske Al Stewarts «The Year of the Cat» fra 1976, særlig fordi også stemmen er så lik. Den første bursdagssangen ble for øvrig spilt inn med gruppa Sister Sonny, men ble aldri utgitt. Men – Stig Pluto Wålberg fra Sister Sonny spiller trommer på denne. Einar Sogstad bidrar på piano/keyboards og saksofon og programmerer her og der og noen andre er også innom, men i likhet med «Kin» er dette i hovedsak et solo Moonpedro-produkt.
Britpop-inspirerte «Quirky» er ikke så sær som tittelen skulle tilsi og hakket mer rocka, og med en fengende «Dark Days» får vi Moonpedro på sitt aller beste. Her er det amerikanske Conor Oberst / Bright Eyes som (igjen) surrer i bakhodet. Helt greit, det. Han følger fint opp i like gode «The Life Of Ernesto Salinas», inspirert av Sun Kil Moon / Red House Painters (Mark Kozelek). Ikke rart jeg liker dette!
ROBERT VINCENT: «Barriers»
Liverpool-baserte Robert Vincent var et ubeskrevet blad for meg inntil jeg ble gjort oppmerksom på hans fjerde album – som kom 21. juni. Her har vi en engelskmann som, inspirert av country, blues og engelsk 70-tallsmusikk, har lagt sin elsk på americana og framfører den med stor overbevisning og presisjon. At selveste Ethan Johns har produsert gjør ham ikke mindre interessant. Johns har styrt i land album med bl.a. Ryan Adams, Ray Lamontagne, The Jayhawks, Tom Jones og deler av Paul McCartneys «New», og her sørger han for andre gang for at Vincent framstår som den beste versjonen av seg sjøl – godt hjulpet av et solid band. Aller best: Den fengende åpningen «The Insider», myke «The Beast Inside» og gledessprederen «Follow What You Love And Love Will Follow».
DAVE ALVIN & JIMMIE DALE GILMORE: «TexiCali»
«We’re Stiill Here», synger Dave Alvin og Jimmie Dale Gilmore på duoalbumet «TexiCali». Jeg var så heldig å være til stede da de holdt hoff på Vulkan Arena i 2019. Året før hadde de gitt ut «Downey To Lubbock». Alvin er fra Downey, California, der han startet The Blasters sammen med broren Phil. Gilmore er riktignok født i Amarillo, Texas, men trioen han var med i, The Flatlanders, hadde Lubbock som base. På «TexiCali» synger de på sine respektive sanger og sammen, og stilmessig spenner det fra country/americana til rock. Alvins band The Guilty Ones backer. Absolutt verdt en lytt. God musikk- og festivalsommer!
Av Øyvind Rønning
