(intervju opprinnelig publisert 1986)
Oslo: – Musikk og billedspråk uttrykker følelser og tanker som ikke kan forklares direkte med ord. Det er bakgrunnen for mitt kunstneriske virke, for hvis jeg hadde klart å uttrykke det jeg prøver å formidle i min kunst med ord… ja, da hadde jeg vel skrevet i stedet for å lage musikk, bilder eller film, sier Laurie Anderson.
Med bakgrunn i skulptur, poesi, musikk, video og film er den nå 38-årige amerikanske kunstneren Laurie Anderson et velkjent fenomen. Hun krysser barriérer som på kunstig vis skiller forskjellige kulturelle uttrykksformer fra hverandre, og hun gjør det på en måte som fascinerer både rock- og kunstnerkretser. Selv om hun har vært aktivt skapende kunstner i rundt 20 år, var det først med hitsingelen «O Superman» og den syv timer lange multimedieforestillingen «United States» at hun i begynnelsen av 80-tallet oppnådde internasjonal stjernestatus.
Stappet Oslo konserthus
Nå er hun igjen aktuell på flere fronter. Med filmen «Home of the Brave», med platen ved samme navn, og ikke minst med forestillingen «Natural History» som hun imponerte et stappfullt konserthus i Oslo med.
– «Natural History» ser nærmere på forholdet mellom mennesker og maskiner. Hvor mye lærer vi av maskinene, og hvordan påvirker den moderne teknologien vårt språk? Mytene om maskinene er så mange, men jeg opplever teknologien i seg selv hverken som menneskelig eller umenneskelig. Det er måten vi bruker maskinene på som betyr noe, uttalte Laurie Anderson da vi snakket med henne før forestillingen i Oslo.
Og måten Laurie Anderson på scenen brukte teknologien var fantasifullt fascinerende. Eller hva skal man si til et innslag hvor kroppen ved hjelp av skjulte mikrofoner og ferdigspilte bånd blir omskapt til et levende rytmeinstrument som framkaller maskinelle lyder? Eller når grå biler flimrer over filmduken i et monotont tempo og samtidig forstyrrer utsikten til storbyens skyline? Eller når en utvendig TV-skjerm i farger og med musikere brukes som et slags lydspor til en indre, sort-hvit TV-skjerm med kjempende mennesker? Eller store autentiske kontaktannonser på filmduken til statisk, rytmisk musikk som et bilde av ensomhet og tomhet?
Skylder på TVen
Og så videre, og alt selvfølgelig med velvalgt musikk, dans, humor og mimikk fra Laurie Anderson og hennes tre medsammensvorne.
– Mine mange billedlige referanser til TV skyldes TV’ens sentrale posisjon i vårt samfunn. Mitt forhold til den lille skjermen er nemlig ellers ganske negativt, for meg representerer TV’en lite annet enn… ensomhet.
Om sitt virke uttaler ellers Laurie Anderson at hun bruker sin musikk og kunst til å formidle noen av sine følelser og tanker om verden. Og angående sin egen holdning til kunst som underholdning sier hun:
– Jeg har ingenting imot underholdning, en god latter er noe av det beste som fins. Men når det eneste som underholdningen byr mennesker på er en drømmeverden befolket av klisjéfigurer, da er det fare på ferde.
Urbant uttrykk
– Mitt arbeid tar utgangspunkt i det urbane, teknologiserte samfunn, og mine forestillinger handler helst om kommunikasjon og isolasjon i byen. Mye av bakgrunnsstoffet er hentet fra mine egne opplevelser i USA, men jeg tror at folk også i andre teknologisk dominerte, urbane strøk i andre land kan kjenne seg igjen uten altfor store vansker. Faktisk tror jeg det er lettere for byfolk i andre land enn for bønder i USA å forstå mine verk. Teknologien har i stor grad visket ut tidligere nasjonale skillelinjer og erstattet de gamle grenser med et nytt skille: by/landsbygd, sier Laurie Anderson.
Hun forteller samtidig at filmen «Home of the Brave» ga henne visse identitetsproblemer:
– Det er den første filmen hvor jeg både har vært regissør og skuespiller, og denne dobbeltrollen skapte en slags maktkamp mellom de to «meg». Men ellers var filmingen en spennende opplevelse. Det var som å gi liv til mine egne drømmer, smiler Laurie Anderson som også innrømmer at hun syns at det å lage plater ofte er en lang og vanskelig prosess.
– Jeg savner de konkrete bildene når jeg jobber med musikk. Men i den forstand er «Home of the Brave»-LPen litt annerledes enn for eksempel min forrige LP «Mr. Heartbreak». På den anstrengte jeg meg virkelig for å lage «visuell» musikk, mens jeg denne gang ikke trenger å gjøre det i samme grad, siden jo dette er filmmusikk, forklarer Anderson som også rekker å si seg meget fornøyd med Nile Rodgers som produsent på platen, før hun igjen smilende glir ut i en lang fortelling.
Gratis idé
Denne gang om en filmidé som hun har og hermed tilbyr eventuelt interesserte. Gratis.
– Det handler om Rambo som kommer tilbake fra Vietnam. Han oppsøker Rocky som har trukket seg tilbake fra bokseringen, men Rambo utfordrer ham til en ny kamp. Rocky sier bestemt nei, men Rambo fortsetter å plage og irritere Rocky helt til sistnevnte tar imot utfordringen og legger seg i hardtrening. Og i kampen som følger skal det selvfølgelig ikke spares på effekter. Ketchup skal sprute i litervis, og de mest groteske og absurde kampscenene skal filmes og fanges i nærbilde, smiler Laurie Anderson til avskjed.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i mai 1986 i flere aviser. Denne versjonen fra Adresseavisen)
Les også: Ridder Reed i rocka drakt (arkivintervju med Lou Reed)
