(intervju første gang publisert i 1988)
Oslo: The Church var på misjonsreise til Norge nylig, men konserten på Sardine’s i Oslo var dessverre neppe egnet til å frelse noen. Det som kunne blitt en guddommelig musikalsk vandring gjennom kvartettens neopsykedeliske klangrike og gitarorienterte rock, endte opp i et intetsigende og grøtete lydinferno.
– Live er vi mye råere og helt annerledes enn på plate, uttalte riktignok gruppas bassist og vokalist Steve Kilbey da vi snakket med ham tidligere på dagen. Men det var neppe «annerledes» i den forstand vi opplevde på konserten som Kilbey mente.
En dårlig konsert kan like vel ikke forandre det faktum at The Church har seks LPer bak seg som har gitt dem status som et virkelig kvalitetsnavn i 80-årenes rockeverden. Men, som i så mange andre tilfeller, har all rosende omtale av The Church foreløpig ikke ført til altfor store salgstall utenfor hjemlandet. Nå tyder imidlertid mye på at deres nye LP «Starfish» er i ferd med å bryte isen, ti! glede for de fire kirkeguttene.
— Men samtidig er jeg glad for at utviklingen har gått så pass langsomt. Det har gitt oss tid til å utvikle vår egen identitet og bli tryggere på oss selv, kommenterer Kilbey, som ved siden av å være medkomponist, er hovedansvarlig for gruppas tekster.
— Jeg har alltid ønsket å bli betraktet som tekstforfatter, selv om jeg ikke innbiller meg at mine sangtekster vil forandre verden. Hadde jeg hatt slike ambisjoner ville jeg heller prøvd meg i et annet yrke, sier Kilbey som utenfor gruppens rammer også har gitt ut to solo-LPer og ei bok, «Eathed».
Separate behov
— Jeg trives godt i The Church, men jeg har samtidig et naturlig behov for å gjøre ting utenfor gruppa, forklarer Steve og trekker fram litteratur som en av sine viktigste inspirasjonskilder.
— Boka «Earthed» var derfor et kjærkomment utløp for den kreative siden av meg selv som ikke kommer ut gjennom sangtekstene. For mens sangtekster på godt og vondt har trange rammer som du må jobbe innenfor, representerer det å skrive en bok total frihet til å leke og eksperimentere med ord, uttaler Kilbey som ikke legger skjul på at han som regel både komponerer og skriver under påvirkning av hallusinogene stoffer.
— Det åpner dørene til en annen abstrakt virkelighet som du kan nyttiggjøre og konkretisere i ditt kreative liv, hevder han.
Internasjonalt pass
Selv om The Church kommer fra Australia benekter Kilbey bestemt at bandet føler seg som del av den australske rockebølgen som for tida skyller over det internasjonale markedet.
— De siste årene har vi vært så mye på reisefot og sugd inn så mange inntrykk at vår musikk neppe kan kategoriseres rent geografisk. Vi likner eksempelvis like lite på INXS som på a-ha, hevder Kilbey som videre kan fortelle at The Church faktisk har en viss skandinavisk tilknytning. Selv bor han sammen med en svensk jente i Sydney, mens en av de andre guttene i bandet er gift og bosatt i Stockholm. Den store avstanden mellom medlemmenes bopel betrakter han ikke som noe problem.
— Tvert imot. For oss er det måten å holde sammen på. Hadde vi truffet hverandre for mye privat, ville vi gått på hverandres nerver. Slik det er nå, gleder vi oss i stedet til å komme sammen og skape god musikk, sier Steve Kilbey og avrunder vår samtale med noen nylærte «Norges-historier».
Men de har vi hørt før, som svenskevitser…
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i april 1988 i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis)
