a-ha-brev fra polarsirkelen

a-ha under innspillingen av «True North»-albumet (Foto: Stian Andersen)

Det er mer enn ti år siden a-ha tok «farvel» med storslåtte konserter i Oslo Spektrum. Nå er de aktuelle med både film og nytt album, «True North».

«True North» er tittelen på de to sammenvevde prosjektene som slippes med en drøy måneds mellomrom. I morgen (torsdag 15. september) – men kun den ene dagen! – vises filmen på 500 utvalgte kinoer verden over, før albumet slippes 21. oktober. Da vil også filmen bli tilgjengelig digitalt som nedlasting og på strømmetjenester.

Spilt inn og filmet i Nord-Norge

«True North» er trioens ellevte studioalbum, og første siden «Cast In Steel» i 2015. Men derimellom ble de filmet for «MTV Unplugged», noe som ifølge bandet var en opplevelse som inspirerte og førte dem fram til «True North». Med et rammeverk rundt plateinnspillingen som kan likne på Unplugged-konseptet, mens filmen portretterer dem i en live-setting samtidig som den er bygget rundt de nye låtene.

Filmen er regissert av Stian Andersen og i sin helhet tatt opp i Nord-Norge, med fokus på den ville og dramatiske naturen som preger store deler av Norge og alle mytene om landet vårt. Et scenario bandet med røtter i Oslo og Asker forklarer med at de gjerne ville vise fram hvor de kom fra, med et brev fra polarsirkelen til verden som kan synliggjøre og forklare den melankolien som preger musikken både til a-ha og mye ellers fra Norge. 

Nordisk melankoli

Her kunne det selvsagt vært fristende å påpeke at Oslo og Asker ikke akkurat er episenteret for snøkledde fjellsider som stuper brått ned i et opprørt og farlig hav. Noe vi selvsagt vet, men kanskje ikke alle i det store utland. 

Men muligens er det ikke så enkelt likevel? For snart 20 år siden jobbet jeg med musikkprogramserien «Megafon» i NRK TV, der vi i et av programmene utforsket begrepet «nordic sound». Finnes det noe slikt og hva kjennetegnes det i tilfelle av, eller er det bare en myte som late journalister fra andre land bruker når de skal omtale nordisk musikk (og da framfor alt jazz)?

Noen skråsikre svar fikk vi ikke, men flere av musikerne vi snakket med pekte på den litt rolige rytmen med langtrukne noter og åpne klanger som dyrket et melankolsk uttrykk som noe «typisk norsk». 

Spesielt hadde jeg sansen for Arild Andersens måte å illustrere kjernen i nordic sound på. Han påpekte at dersom du går på et travelt fortau i New York og ser en venn på andre siden gaten, er måten å få ham til å oppdage deg å rope et høyt og kjapt «HEI!!!», et brutalt rop som farer over gaten nærmest som en geværkule. 

Men står du et sted i den norske fjellheimen og skal tilkalle noen langt unna er et langtrukket «OHOOO» som i langsom ekkofart kan vandre over dalen å foretrekke. Og selv om de færreste i Norge i dag bor oppe i fjellheimen, har dette nedfelt seg i den norske kulturarven. Det er blitt en del av oss som muligens kan forklare «the nordic sound», filosoferte Andersen.

Vill natur, stemningsfull musikk

True North (Foto: Stian Andersen)

Det kan være noe av dette Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy i praksis sikter til, når de i filmen betoner egen melankoli og knytter sin østlandsmusikk tett opp til den barske nordnorske naturen. 

Vill natur og drama er det uansett nok av i Stian Andersens film, med passende avstikkere innom studioet i Bodø, der a-ha sammen med Arktisk Filharmoni spilte inn musikken i løpet av to hektiske november-dager. Miksen med naturbilder, studiosekvenser og noen forklarende og reflekterende kommentarer fra bandmedlemmene fungerer godt som stemningsbygger, og plasserer filmen et sted mellom semidokumentar og lang musikkvideo.

Etter å ha hørt musikken bare en gang, i en stor kinosal som lydspor til filmen, er det vanskelig å vurdere den isolert. Men det låter som forventet umiskjennelig a-ha, med fokus på melankolsk melodiøsitet og smådramatiske element i velkjent terreng. Og der nærværet av det arktiske symfoniorkesteret bidrar til å fargelegge stemningene i musikken.

Færre låter i filmen

Jeg telte aldri låtene i filmen, men hvis du gjør det når du ser den, vil du raskt oppdage at filmen inneholder to færre låter enn platas tolv, når den kommer. Hvorfor musikken på film og plate skiller seg har vi ikke fått noe svar på fra band eller plateselskap.

Det kan selvsagt ha noe med format og kunstnerisk uttrykk å gjøre, men det mest naturlige er å tenke at det handler om markedsføring. For er du fan og ønsker all musikk, holder det ikke med å kjøpe og laste ned filmen når den blir tilgjengelig. Da må du i tillegg kjøpe albumet, for å sikre deg de to låtene som kun er tilgjengelig der.

Å rigge seg slik burde ikke være nødvendig for et band som a-ha.

Av Leif Gjerstad

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *