Tom Roger Aadland tilbyr «Motgift» på sitt nye album og blir med på konserthyllest til Bob Dylan i mai. Tilsynelatende et godt stykke unna fjortisens helter Pink Floyd og Devo.
De låtene som preger oss mest opp gjennom livet er dem vi hørte som 14-åringer, konkluderer et forskningsprosjekt som er publisert i tidsskriftet Music & Science Journal. Grunnen oppgis å være at vi er mye bedre til å lagre og vurdere minner fra tenårene og tidlig voksenliv, sammenliknet med seinere faser i livet. Og året som skiller seg ut aller mest i denne sammenheng er det året vi er 14.
Vi har tatt studiet på ordet og kontaktet musikeren Tom Roger Aadland for å høre om hans fjortisminner.
Når fylte du fjorten?
– I april 1978.
Hvilke er de sterkeste musikalske minner du har fra det året?
– Jeg husker at jeg kjøpte Bob Dylans nye album «Street Legal» på kassett, og «Highway 61 Revisited» ikke lenge etterpå. Det var vel det året rockeinteressen i meg våknet for alvor. Jeg kjøpte min første gitarforsterker for konfirmasjonspengene, og da jeg hadde arbeidsuke på Bloms Musikk i Haugesund fikk jeg velge meg en LP da jeg sluttet. Det ble Pink Floyds «Dark Side of the Moon». Men jeg kjøpte også debutalbumet til Devo. Jeg var veldig opptatt av 60-tallsmusikken, samtidig som jeg hadde en avstandsfascinasjon for pønk og nyveiv.
Hva slags musikk lyttet du ellers på?
– Ganske mye Johnny Cash, faktisk. Faren min var sjømann og hadde kjøpt noen kassetter med countrymusikk til meg i Rotterdam. Og jeg likte det. Jeg tror nok jeg digget Cash noen år før de norske musikkavisene begynte å skrive om ham.
Ellers gikk det mye i Beatles, Rolling Stones, Black Sabbath, Deep Purple, Ole Paus, Victor Jara og irsk musikk. Jeg hørte alltid Pop Spesial på radioen, og der fikk jeg med meg blant andre David Bowie og Kraftwerk, mens bygdas lokale diskotek innimellom discoen også serverte Blondie og Ian Dury. Men jeg husker også countryartisten Don Williams og jazzsaksofonisten Pharoah Sanders, så jeg sugde nok til meg musikk som en svamp.
Hvor mye har de inntrykkene du fikk som fjortis farget musikken du siden har gjort?
– Jeg tror ikke jeg har oppdaget noen nye musikalske uttrykksformer siden den gang! Nye sjangere selvsagt, som grønsj og rap, men de står jo i en tradisjon. Dessuten tok jeg timer i klassisk gitar, og siden jeg lærte meg å spille med «Lillebjørns Gitarbok» satte jeg meg brukbart inn i visetradisjonen. Jeg tror du finner igjen alle disse elementene i musikken jeg siden har laget.
For mange er du kjent som Norges fremste Dylan-tolker, med albumene «Blod på spora» (2009) og «Blondt i blondt» (2016) samt fjorårets «Vikla inn i blått»-oppsetning på Det Norske Teatret. Hva er det som har fascinert deg så med Dylan, at du har brukt så mye tid og energi på å gjendikte ham?
– Jeg bruker egentlig ikke så fryktelig mye tid og energi på Dylan-gjendiktingene. Det er mer det at interessen fra media og publikum har vært så stor for Dylan på nynorsk. Jeg har alltid lyttet til veldig mye forskjellig, og det er ikke nødvendigvis Dylan som har snurret mest hjemme hos meg.
Når det er sagt, synes jeg jo han er i en særstilling som låtskriver. Han er personlig og universell på samme tid, på en helt unik måte. Når jeg lytter til ham, er det særlig vokalisten Dylan som fascinerer meg. Den flotteste perioden hans som sanger er for meg årene fra 1976 til 1983. Altså fra Rolling Thunder Revue til og med «Infidels».
Og i mai blir du selvsagt med, når Bob Dylans 80-årsdag skal markeres med en stor konserthyllest i Oslo Konserthus?
– Ja, jeg har gleden og æren av å være med den 24. mai. Må jo innrømme det blir stas å få spille med Larry Campbell, som spilte med Dylan på hans aller beste album de siste 30 årene, «Time Out of Mind».
Foruten Dylan-prosjektene, har du også hatt en lang og fruktbar solokarriere. Fra debutalbumet «Obviously Embraced» i 2007 til ferske «Motgift». Det er ditt åttende studioalbum. Hva kan du si om det?
– Da jeg så gjennom de nye låtene jeg hadde skrevet, var «sårbarhet» ordet som slo meg. Men det er ikke et melankolsk, stillestående album, det har en fremadrettet energi. Det er det første albumet der jeg er fornøyd med låttitlene, og det sier kanskje noe om at jeg har klart å realisere kimen til hver enkelt sang på dette albumet.
Det er det første studioalbumet jeg har laget med bandet jeg har spilt live med de siste fem årene, og jeg føler konsertenergien har kommet med på plata. Mesteparten ble innspilt under koronanedstengingen i fjor vår, og musikerne hadde ikke spilt sammen med noen på flere måneder. Det var en veldig spesiell stemning i studio, og jeg føler det er både glede og alvor over dette albumet.
Hva var det som trigget deg til å lage denne plata?
– Etter at jeg hadde laget mitt lyseste album («Songfugl» 2018), hadde jeg en magefølelse på at neste ville bli mørkere. Det skulle vise seg å stemme. «Motgift» er nok det mest personlige albumet jeg har laget, og det henger ikke bare sammen med det tekstlige. Jeg ville lage et album som ikke hadde så mye musikalsk nostalgi i seg.
For meg er «April i 64» den låten der vi traff best med blandingen av uttrykk. Teksten har elementer av rap, mens det er veldig mange forskjellige tråder i den musikalske veven. Klassisk, indisk, rock, blues, rap. Det er en reise for meg å høre den låten. Jeg har lyttet mye til rap de siste årene, Stormzy og sånne ting, og flere av låtene på plata er preget av det. Det er ikke et grep for å virke kul, men for å kunne fortelle andre ting med en annen fortellerstemme.
Og nå som det albumet er ute, hva med planer framover (foruten Dylan-konserten i mai)?
– Jeg fikk nylig vite at jeg er tildelt Statens kunstnerstipend, et ettårig arbeidsstipend. Så utenom en lang og god turné til Nord-Norge og Trøndelag til høsten, har jeg tenkt å bruke mye av tida det neste året til å skrive nye låter. Ikke minst har jeg veldig lyst til å skrive mer sammen med andre norske artister.
Av Leif Gjerstad
Les også: Tom Roger Aadland lover mer med Tove Bøygard
Les også: Lyser sterkt i Vikla inn i blått
