(Anmeldt på oppdrag for Bok365.no)
EMMA CLINE
«Jentene»
Roman
(CappelenDamm)
Snart 50 år etter forundrer, ryster og fascinerer Manson-familiens voldsorgie publikum. Denne gang i en drivende god roman av Emma Cline.
En av etterkrigstidens mest omtalte krimsaker er da sekten til Charles Manson i 1969 brutalt drepte skuespilleren Sharon Tate og fire av hennes venner, i hjemmet til Tate og hennes mann Roman Polanski.
Historien om den så kalte Manson-familien og de grufulle drapene (foruten de fem i huset til Tate, drepte de også fire andre) sommeren 1969 er siden blitt gjenfortalt et flertall ganger både i reportasjer, bøker og tv-dokumentarer.
Underkastelse og hat
Snart 50 år etter forundrer, ryster og holder Manson-familiens voldsorgie fortsatt publikum i et fast grep, og danner nå utgangspunkt for California-forfatteren Emma Clines debutroman «Jentene». En roman som forlagene overbød hverandre for å sikre seg, og som når den nå kommer på norsk (oversatt av Trude Marstein) allerede er solgt til 35 ulike land. Det snakkes også om en mulig filmatisering. Verden ser åpenbart aldri ut til å bli helt ferdig med Charles Manson, som sitter på livstid for sin rolle i de omtalte drapene.
I «Jentene» har 27-årige Cline valgt å fiksjonalisere historien om Manson-familien, men med tilstrekkelig mange likheter til at vi aldri trenger å være i tvil om hvem og hva som er i fokus.
Noe som fascinerer med «Jentene» er at den løfter blikket litt bort fra Manson (i boka ved navn Russel Hadrick) og andre menn- de blir her bare bifigurer – og over på jentene i sekten. Hva er det som kan få «normale» unge kvinner til å underkaste seg en karismatisk, men likefullt skrudd leder? Hva er det som kan skape et slikt hat mot omverdenen og få dem til å utføre slike groteske handlinger som knivdrapene på høygravide Tate og flere andre personer de ikke kjente? Og hvor stor rolle spiller vennskap og tilfeldigheter i hvem som havner hvor?
Peace & love, dop og forfall
For å belyse dette har Cline etablert fortellerstemmen Evie Boyd, som i 1969 er en tilsynelatende normal ungjente som lever et søvnig middelklasseliv i en søvnig småby i California. Der drømmer hun om den store forelskelsen og på pubertalt vis at «livet skal starte», samtidig som hun må forholde seg til sine nyskilte foreldre. Som på hver sin kant synes mer opptatt av å jakte egne drømmer, enn å vise den omsorgen 14-årige Evie åpenbart kunne trenge.
Hun går for lut og kaldt vann og er på søken etter identitet, når et gammelt vennskap kræsjer og hun blir kjent med den fem år eldre Suzanne. Ei jente som har all den sikkerheten og utstråler all den tøffheten som Evie mangler, men så gjerne vil ha. Suzanne er ei jente som Evie beundrer og raskt knytter seg til.
Og derfra er veien til ranchen hvor Suzanne bor og sekten til Russel holder til ikke lang. Et sted hvor normer brytes og kjærlighet er alt. Litt i samsvar med datidas hippiebevegelse og «peace & love», men hvor idyllen snart rakner. Ranchen forfaller, armoden brer seg, dopbruken blir mer destruktiv og de mørke sidene ved Russells manipulatoriske vesen trer stadig tydeligere fram. Helt til det når klimaks med de groteske drapene, som i boka er skildret i en nokså nøktern stil hvor vi vel ikke får særlig flere detaljer enn de vi trenger for å føle den gruoppvekkende bestialiteten.
Billedrikt språk
Det vellykkede grepet Cline har gjort for å trekke leseren inn i historien er å la oss møte Evie som moden kvinne og la kapitlene alternere mellom «da» og «nå». Der den modne kvinnen kan reflektere over eget liv og observere en yngre medsøsters usikkerhet og opplevelse av å være underlegen. Slik hun selv var en gang, med følelsen av alltid å komme til kort.
Men også når Evie tar oss med tilbake til 1969 ser vi den 14-årige jenta gjennom den voksne kvinnens briller. Noe som gir henne mulighet til å analysere og tolke både sitt ungdommelige jeg og de andre jentenes tanker, følelser og måte å forholde seg til omverdenen på.
Effektivt skildret av Cline med et billedrikt språk som flyter godt og intenst driver leseren framover gjennom teksten. Fram mot den slutten vi hele tiden vet vil komme, men som vi likefullt venter spent på.
Av Leif Gjerstad
Les også: Charles Manson; et musikalsk falskspill
(anmeldelsen ble skrevet på oppdrag for Bok365.no, der den ble publisert 6. april.)
