(Intervju første gang publisert oktober 1998)
(Hamburg:) – Det er en stor ære å bli invitert til Nobels fredspriskonsert. Jeg gleder meg, bedyrer Alanis Morissette med et fast og varmt blikk.
Fredag 11. desember står den 24-årige kanadiske jenta på scenen i Oslo Konserthus sammen med blant andre Cranberries, a-ha, Espen Lind, Phil Collins, Shania Twain og – hvis spekulasjonene slår til – muligens også U2. Bortimot 500 millioner tv-seere forventes å se på fredspriskonserten, men ikke alle er like begeistret for arrangementet. Seinest i fjor ble konserten kritisert fordi de utvalgte artistene ikke hadde dokumentert et tilstrekkelig fredsarbeid, slik at konserten ifølge kritikerne dermed handlet mer om show og markedsføring enn om Nobel og fred.
– Jeg skjønner ikke kritikken. Alle kan være fredens apostler, og ved å stille på Nobelkonserten viser man respekt for Nobels fredspris. For meg betyr det mye å være med på noe jeg tror på, svarer Alanis som kvelden før Nobel-konserten spiller på en stor Amnesty-konsert i Paris sammen med Radiohead.
Høstens plate?
Det blir hennes to konserter i Europa i denne omgang, men den nærmeste tida vil uansett by på mange muligheter til å få høre mer av henne.
Mandag 2. november slippes nemlig hennes nye album «Supposed Former Infatuation Junkie». Og etter at Morissettes internasjonale debutalbum «Jagged Little Pill» solgte utrolige 28 millioner plater på verdensbasis, er det naturlig nok den utgivelsen som platebransjen forventer seg aller mest av i høst. Likevel bedyrer Alanis at hun ikke føler noe press i det hele tatt…
– Andres forventninger er kanskje større nå enn ved forrige korsvei, men til gjengjeld er jeg i dag tryggere på meg selv – samtidig som jeg ikke lenger har noen karrieremessige ambisjoner. Jeg har ingenting å bevise, så mine ambisjoner går utelukkende på å uttrykke noe med substans i det jeg skaper, hevder Alanis når vi møter henne i en suite på et fasjonabelt Hamburg-hotell en regntung oktoberdag.
Alminnelig jente
Om omgivelsene har et fornemt og aristokratisk preg, kommer Alanis til vårt møte som en helt alminnelig ungjente. Kledd i en enkel jakke, slitte blå olabukser og joggesko kryper hun mykt opp i en stol. Hun er blid, lytter oppmerksomt og interessert, svarer reflektert og holder seg langt, langt unna de kjappe, flåsete svarene vi ellers så ofte får servert fra feterte popstjerner. Lytter du på hennes plater blir bildet av den blide jenta imidlertid litt mer nyansert, med tekster spekket av sinne, frustrasjoner og åpenhjertige utleveringer av seg selv og tidligere kjærester.
– Ingen følelser er for private, så lenge jeg ikke invaderer andres privatliv. Siden jeg bretter ut mange tidligere kjærester og venner i tekstene mine, spør jeg derfor alltid om lov før sangen blir gitt ut offentlig. Alle får høre sangen som har med dem å gjøre og alle kan nedlegge veto mot å bruke den. Heldigvis har ingen så langt brukt sin vetorett, smiler Alanis fornøyd. Men hva med utleveringen av seg selv?
– Det ville vært enda farligere å ikke være ærlig. Ved å synge ut mitt sinne og min frykt får jeg bearbeidet mine følelser slik at jeg kommer ut som en sterkere person. Og ved å få ut sinnet i sangene mine, trenger jeg ikke å være så aggressiv i mitt daglige liv.
Ballard og Madonna
Også denne gang har hun jobbet tett sammen med ringreven Glenn Ballard, som fikk fornyet tillit som produsent og medkomponist.
– Jeg vurderte andre muligheter, men valgte Glenn. Han har evnen til å inspirere og kunnskapen til å fungere som rådgiver, men han er også ydmyk nok til å la meg ta den endelige avgjørelsen, forklarer Alanis som beskriver sin egen musikk som en «smeltedigel».
– Jeg har alltid prøvd å skrive de sangene jeg selv ville ha lyttet til. Og dermed reflekterer de også hva jeg selv liker. Og det kan være mye rart, konstaterer Alanis før hun ubedt roser Madonna som sjef for Maverick Records.
– Som plateselskapssjef har hun latt meg helt i fred og gitt meg total frihet. Hun ga ikke lyd fra seg en eneste gang under hele prosessen. Først da albumet var helt ferdig ringte hun, med beskjed om at hun likte det hun hørte.
Lever enkelt
Selv om hun benekter å føle tyngden av forventningspresset, innrømmer hun likevel at hun merket kjøret da «Jagged Little Pill» virkelig tok av.
– Du selger neppe så mange millioner plater uten at noen legger merke til det. Men heldigvis hadde jeg opplevd mye av det samme – om enn i mindre målestokk – som jentunge. Jeg visste hva det handlet om og hvordan jeg best skulle forsvare meg, kommenterer Alanis og trekker fram «enkel livsstil» og «åndelig søken» som nøkkelord i hennes forsvarsstrategi.
– Jeg har alltid likt å leve enkelt, og fryktet lenge at suksessen ville få negative konsekvenser for min livsstil. Men er du bare bevisst problemet og setter de nødvendige grenser, så går det meste greit, hevder Alanis. Som dro til India da det sto på som verst.
– Selv om det var suksessen som utløste min åndelige søken og betalte reisen til India, har jeg alltid vært interessert i åndelige verdier. Det var viktig for meg å komme vekk fra showbizkarusellen, for det er fort gjort å bli svimmel etter et par runder med den, og jeg ville nødig bli en av dem med problemer å gjenvinne balansen.
Normal barndom
Mens mange tenker på «Jagged Little Pill» som Alanisførste album, har hun selv ingen trang til å glemme barnekarrieren hjemme i Ontario, Canada.
Med singelutgivelse («Fate Stay With Me») som 10-åring, platekontrakt som 14-åring og med albumdebut som 16-åring. Men etter to album som teenybopper satte hun strek og flyttet som 18-åring til Toronto for å skape seg en ny karriere. For Alanis ble Toronto imidlertid en blindgate, og etter to år flyttet hun videre til Los Angeles, for å begynne om fra begynnelsen igjen. Og resten er historie.
– Musikken min i dag er naturlig nok mer krevende enn den enkle popen jeg startet med, men begge deler reflekterer hvor jeg befant meg på det aktuelle tidspunktet, fastslår Alanis som beskriver «jentungen Alanis» som meget ærgjerrig.
– Barndomen husker jeg som år med mye glede og forvirring, men også med noe smerte. Framfor alt fordi mine karriereambisjoner førte til mer voksenkontakt enn alderen burde tilsi, noe som igjen gjorde at jeg følte meg litt fremmed både sammen med voksne og jevnaldrende. Men dette er ikke noe jeg kan klandre noen andre enn meg selv for, og i hvert fall ikke mine foreldre. De presset meg ikke på noen som helst måte, og totalt sett hadde jeg vel derfor en ganske alminnelig barndom. Faktisk så lite traumatisk at jeg fortsatt har både god og nær kontakt med familien min, konkluderer Alanis med før hun smilende tar et eple fra fruktfatet, takker for seg og forlater rommet.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 28. oktober 1998)
