(Oslo): Det er ikke størrelsen det kommer an på. Av og til kan en millimeter være nok. Det siste gjelder ikke minst Anne Grete Preus, som med sin nye CD «Millimeter» har levert nok en plate som vil rage høyt i det norske kulturlandskap.
Lørdag presenterte hun tittelkuttet fra sitt nye album i Spellemannpris- showet fra Maihaugen i Lillehammer, og mandag fant meterhøye stabler med «Millimeter» veien til platebutikkene.
– «Millimeter» er et ord som vekker assosiasjoner om de små ting. Det er en fysisk måleenhet med rom for perspektiver. For selv om en millimeter er lite, så er «av og til en millimeter nok», slik jeg synger i tittelkuttet, forklarer Anne Grete Preus om tittelen. Og tilføyer med en befriende latter:
– Dessuten ligger det jo et humoristisk element i tittelen. Jeg er jo ikke akkurat kortvokst, så millimeter er neppe et ord folk assosierer med meg.
Utadvendt «Millimeter»
«Millimeter» er Anne Gretes fjerde soloalbum, og kommer drøyt to år etter forgjengeren «Og høsten kommer tidsnok». Preus-kjennere vil neppe ha problemer med å høre at det er henne, men en viss forskjell fra forgjengerne er det likevel. Framfor alt er hun mer pågående og utadvendt på «Millimeter».
– Selv opplever jeg denne plata som saftigere enn «Høsten», bekrefter Anne Grete og forklarer hva dette «saftigere» og mer utadvendte preget skyldes:
– Både «Lav sol! Høy Himmel» og «Høsten» kom fra en periode av mitt liv da jeg var mer innadvendt, mens jeg de siste par årene har følt meg mer harmonisk og med blikket rettet mer utover. Vel så viktig er nok likevel erfaringer jeg gjorde før fjorårets soloturne. Siden jeg skulle stå på scenen helt alene, måtte jeg omarrangere konsertmaterialet til å passe dette konseptet.
Til min store forbauselse oppdaget jeg at mange av mine gamle sanger var vanskelige å få inn i denne formen, og det førte til ønsket om å lage en plate som besto «soloprøven». Jeg ville stole fullt ut på sangen, og det resulterte i at sangene fikk en enklere og mer utadvendt form.
Ny produsent
Mens hun selv produserte sin forrige plate, har Anne Grete denne gangen alliert seg med Knut Bøhn. Også musikerne rundt henne er byttet ut siden sist. Riktignok er Eivind Aarseth fremdeles med, men blant nye navn i Anne Grete- sammenheng finner vi Stene Osmundsen og Gulleiv Wee (begge September When) samt Jørun Bøgeberg, Geir Sundstøl og Andreas Eriksen.
– Jeg ville jobbe med noen nye musikere på denne plata, og siden Knut er noen år yngre enn meg, hadde jeg god bruk for hans forslag. Avgjørende for valget av Knut var likevel at han er på linje med meg når det gjelder tekstenes betydning på en plate. For meg er teksten like viktig som musikken, og slik er det ikke for så mange produsenter. Knut har imidlertid mye av den samme interessen som meg for å få tekst og musikk til å smelte sammen til en høyere enhet, og dette skapte den rette kjemien i studio.
Konserter og ballett
Selv om det er over to år siden Anne Gretes forrige plate, har hun likevel holdt navnet varmt i media. Fjoråret var hennes mest aktive konsertår noensinne, med 100 konserter, og tidligere i vinter hadde balletten «Den røde blusen» premiere på Den norske Opera, med musikk signert Anne Grete Preus.
– Det var meget lærerikt og interessant å jobbe med «Den røde blusen». Det er en helt annen måte å jobbe på, og selv om det føltes fryktinngytende i begynnelsen, ble det fryktelig moro etter hvert. Jeg måtte ta ansvar på en annen måte enn jeg er vant med, og gjennom balletten fikk jeg i tillegg utløp for min utforskertrang. Siden arbeidet med «Blusen» og «Millimeter» foregikk parallelt, kan også det ha hatt noe å si for CDens utadvendte preg.
Nei til OL
«Den røde blusen» inngikk i OLs kulturprogram, og Anne Grete ble også invitert til å være med i konkurransen om å skrive den offisielle OL-låten. Men hun takket nei.
– Jeg er full av respekt for dem som får det til, men for meg er dette et vanskelig utgangspunkt for å skrive en sang på. Jeg trives best med friheten, og i en OL-sang er så mange premisser lagt at det kommer i konflikt med denne friheten, uttaler Anne Grete som lar intuisjonen styre når hun skriver tekster.
– De første ideene til en tekst stikker liksom opp av jorda, og så blir jobben å grave fram resten. Tittellåten fikk jeg fra et ark – jeg rabler alltid ned ideer på skisseblokker – jeg fant på glassverandaen hjemme på Skøyen. Jeg kunne ikke huske å ha skrevet frasen «av og til er en millimeter nok», men da jeg fant den fikk jeg en Wow!-følelse og visste at jeg hadde nøkkelen til noe som kunne bli til noe.
Preus-huset på Skøyen i Oslo er både stort og fint, med god plass til å arbeide. Men under arbeidet med «Millimeter» søkte hun likevel tilflukt i et øvingsrom i Skippergata, i Oslo sentrum.
– Det er godt å komme ut av heimen, og få oppleve noe annet. Men ellers er jeg ikke av den typen som må dra ned på kontoret for å klare og jobbe. Jeg har alltid vært velsignet med en arbeidslyst som gjør at jeg ikke trenger disiplin. For meg flyter arbeid og fritid gjerne sammen.
Rockeren i operaen
Anne Gretes tre tidligere album har alle solgt rundt 25.000, og samtidig skaffet henne et navn som er kjent i de aller fleste norske hjem. Men med sine mange prosjekter av ymse slag, kan hun være litt vanskelig å sette i bås. Hvordan tror hun selv at folk betrakter henne?
– Tja, kanskje at jeg er en rockesanger som får lov til å være i operaen av og til, ler Anne Grete som skal feire utgivelsen av «Millimeter» med ny turné – med band denne gang – rett over påske. Startskuddet går i Sandefjord 6. april, og deretter blir det rundt 25 konserter fram til 18. mai.
– Det blir nok flere konserter seinere, men etter 18. mai skal jeg i hvert fall ta en liten ferie. Målet er Syd-Frankrike og Provence, og på programmet står også et besøk til Cannes-festivalen, avrunder Anne Grete.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB, 15. mars 1994)
