Taylor Swift, Phoebe Bridgers og Bob Dylan har alle bidratt til noen musikalske lyspunkter som sårt trengtes for å komme seg gjennom det veldig spesielle året 2020. Her er ti album fra det store utland som har forgyllet plateåret.
Fiona Apple «Fetch the Bolt Cutters» (Epic Records)
Innspilt hjemme i Venice Beach har Apple brukt vegger, inventar og andre gjenstander i lydbildet, mens hennes dramatiske piano, uttrykksfulle stemme og lekne perkusjon drar hovedlasset. Hun blander frekt og freidig ulike stilarter som smelter sammen til en fascinerende miks med plass både til det eksperimentelle og det vakkert melodiøse.
Phoebe Bridgers «Punisher» (Dead Oceans/Playground Music)
Debuten fikk mye oppmerksomhet i 2017, men det er årets oppfølger som for alvor har plassert 26-åringen fra Los Angeles på stjernehimmelen. Og «Punisher» har da også alt du måtte ønske av en plate som med utgangspunkt i indiefolk i det ene øyeblikket smyger seg intimt inntil deg for i det neste øyeblikk å blåse (i hvert fall litt) ut. Et detaljert lydbilde som rommer både spinkle gitarer, sørgmodige strykere og poengterte blåsere bidrar til å gjøre plata like variert som vakker.
Bob Dylan «Rough and Rowdy Ways» (Columbia Records)
Første album på åtte år og det beste på… evigheter? Samtidig som Bob Dylan har blikket rettet mot både sin egen sluttstasjon og verdens truende undergang, byr han på meditativ og smellvakker varme på en plate der høydepunktene står I kø på.
Les hele anmeldelsen: To giganter treffer blink
Fontaines D.C. «A Hero’s Death» (Partisan/Rough Trade)
De irske postpønkerne overbevist stort med sitt energiske debutalbum «Dogrel» for snart to år siden. Årets oppfølger viser at suksessen med debuten ikke bare var et lykketreff, men at de er et navn å regne med. Fortsatt er det mørket som utforskes mens angsten stiller kursen, men på årets langspiller har de også ekspandert og fått inn flere nyanser i sitt uttrykk.
Haim «Women In Music pt3» (Colombia/Sony Music)
De tre Los Angeles-søstrene byr på en plate som oser California over hele seg. Luftig, melodiøs og med gode harmonier, men også med litt bitt som forstyrrer den truende idyllen. Fleetwood Mac sitter i et hjørne og nikker fornøyd, samtidig som Haim utvider paletten til favne også litt reggae og hiphop samt flørte litt med Vampire Weekend-universet.
Jason Isbell and the 400 Unit «Reunions» (Southeastern Records)
Amerikaneren tar oss gjennom ti låter med møter, brudd, refleksjoner og annet som kler begrepet «Reunions». Noen ganger framført med en skjør akustisk sårhet, andre ganger med elektrisk aggressivitet som røsker tak i lytteren. Men uansett uttrykk byr «Reunions» hele veien på sterke og minneverdige melodier ledsaget av personlige fortellinger som betyr noe.
Les hele anmeldelsen: Steve Earle innfrir mens Jason Isbell glitrer
Perfume Genius «Set My Heart On Fire Immediately» (Matador Records)
Som tittelen antyder er Michael Alden Hadreas femte album en samling låter som ikke viker unna det personlige. Med et spenn fra orkestralt Roy Orbison-drama til en skurrete utflukt nærmere Jesus & The Mary Chain skapes et variert uttrykk som rommer de fleste følelsesmessige strenger innenfor rammen av sofistikert-arrangert popmusikk.
Taylor Swift «Folklore» (Taylor Swift)
Swift fylte tomrommet etter sommerens avlyste konserter med det som ble årets album. Her går hun opp nye stier og ligger nærmere folk enn countrypop. All staffasjen er skrelt vekk, og som en moderne singer/songwriter med en litt alternativ indie-feel lyser Swift som historieforteller med låter som glitrer i sin melodiøse melankoli. Og ikke å forglemme, helt på tampen av året kom hun med enda et album, «Evermore», i det samme landskapet.
Les hele anmeldelsen her: Swift, Chicks og Price
Jessie Ware «What’s Your Pleasure?» (PMR/Virgin EMI)
Da britiske Ware debuterte en del år tilbake, var det med en slags slick soul som gjerne førte til sammenlikninger med Sadé. På sitt fjerde album har hun gått i en langt mer elektronisk og dansevennlig retning. Melankolien har fått vike for et livsbegjær som hun sammen med sin nære samarbeidspartner og produsent James Ford dyrker med grasiøs eleganse.
Waxahatchee «Saint Cloud» (Merge Records/Playground Music)
Før årets album hadde Alabama-kvinnen Katie Crutchfield gitt ut fire album som Waxahatchee. De kjenner jeg knapt, men «Saint Cloud» ble kjapt en favoritt. En sterk samling låter som henter næring fra americana og folk, gjerne drapert som indiepop. Et ekstra pluss også for et materiale og en stemme som elegant veksler mellom å fargelegge livets lyse og mørke sider.
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets beste internasjonale album 2019
Les også: Årets beste norske album 2020
