(intervju opprinnelig publisert 1986)
Oslo: – Aldri i verden at The Go-Betweens holder sammen i ti år til! Ikke misforstå oss. Etter åtte år er vi fremdeles gode venner og vi er dumme nok til å mene at vi blir bedre og bedre for hvert år, og at vår siste LP «Liberty Belle And The Black Diamond Express» følgelig er den klart beste av våre fire LPer. Men vi er også overbevist om at livet er mer enn bare rock, og vi har faktisk lyst til å prøve litt andre ting før vi går av med pensjon, sier Robert Forster.
På mange måter er australske The Go-Betweens en typisk rockegruppe. Via endeløse turnéer og flere plateutgivelser har de sakte, men sikkert bygget opp en internasjonal plattform å stå på og arbeide videre utifra, og de innrømmer åpent at de drømmer om millionsalg. Men samtidig har de et usedvanlig nøkternt og distansert forhold til rockebransjen.
– Må det virkelig være en motsetning mellom det å spille gitar og å kunne lese? spør Grant McLennan smilende og levner ingen tvil om sitt eget syn.
– Jeg elsker å spille, men etter så mange år i denne bransjen har jeg fått nok av rockescenen. Rockemusikere som ikke gjør annet enn å snakke om sine egne og andres plater, og som i tillegg løper på rockeklubber for å kunne treffe andre rockemusikere kjeder meg. Og det er mange år siden jeg ble inspirert av å høre på rock. I dag fungerer rock mest som trivelig, men uforpliktende bakgrunnsmusikk. Skal jeg virkelig høre på musikk, foretrekker jeg absolutt klassisk, fastslår Forster og tilføyer:
– Vi er for gamle til å la oss inspirere av hva andre rockemusi kere gjør. Vi vokste opp i 60-årene, og seiv om The Go-Betweens er et 80-talls band, er grunnelementene – melodi, humor, varme og vennlighet – basert på våre musikalske opplevelser som tenåringer i Australia.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i juni 1986 i flere aviser. Denne kortversjonen er hentet fra Adresseavisen)
