(Intervju første gang publisert i september 1990)
– Denne skiva er en herlig revansje. Etter floppen med «Party On Eim Street», ga vi oss blanke på at vi skulle komme sterkere tilbake. Med noe som gjorde oss rettferdighet og virkelig viste hva vi står for. Og det har vi greid med «Coming Down Hard».
Ingen knuslete uttalelser. men så er det da også Backstreet Girls det handler om. Den sortkledde bakgatekvartetten kommer med ny plate 8. oktober, og under sine sorte frisyrer levner Fredrikstad-gutten Bjørn Müller, sammen med brødrene Petter og B.T. Baarli og Pål Kristensen ingen tvil om at de er storfornøyde med sin nyskapning «Coming Down Hard».
Faktisk like fornøyde som de er misfornøyde med forgjengeren «Party On Eim Street». Den ble innspilt i Austin, Texas, og var platen som skulle skaffe gruppen innpass på det amerikanske markedet. Men slik ble det altså ikke. «Party On Eim Street» ble tvertimot en gedigen skuffelse for alle involverte.
– Alt var feil. Fra cover til låtvalg og produsent, innrømmer gruppen enstemmig. – Platen ble dessverre et skoleeksempel på hvordan det kan gå når et band mister kontrollen. Backstreet Girls fungerer best når vi kan flyte på spontaniteten. Det er da vi virkelig sparker og slår gnister, slik ekte rock’n roll bør gjøre. Men i Austin ble det ikke mye spontanitet igjen. På en låt gjorde vi for eksempel 37 opptak, og da må det jo gå gærnt. da!
At et mislykkel studioopphold får en vesentlig del av skylden for at det gikk dårlig, er ikke særlig overraskende. Mer overraskende er det imidlertid at selve byen Austin, alle rockeres Mekka, også får sin del av skylden…
– Den byen er bare altfor fet. Det ble for mye av det gode. Der skjer det så mye hele tiden, at du ikke får tid til å gjøre det du egentlig er kommet for å gjøre. Det ble en evig karusell mellom klubber, barer og studio, og det gikk utover konsentrasjonen i studio, sier Petter.
– Da er det bedre i Spydeberg. Når vi spiller inn der, kan vi bo hjemme og ta livet helt med ro og lade opp til neste studioøkt. Ingen forstyrrende elementer, tilføyer Bjørn smilende.
Fredrikstad-gutt
Bjørn Muller kommer fra Fredrikstad, og er nok et eksempel på at byen vår har et livskraftig rockemiljø.
– Og slik har det vært siden 60-årene. Fredrikstad er en bra by, som alltid har fostret bra musikere. Det har nok noe med tradisjon å gjøre. Unge rockefans har alltid hatt noen eldre musikere i byen å se opp til og bli inspirert av, sier Bjørn og røper at for hans del handlet det mye om Aunt Mary i ungdommen.
– Seiv om jeg hørte mest på utenlandsk musikk, er det klart at det er en oppmuntring å se at noen som bor på samme sted som deg fikser det. At du ikke er nødt til å være fra London eller New York, men at det går an å komme fra Fredrikstad. Ta bare Equinox som eksempel. De er nokså forskjellig fra oss, men jeg er stolt over at et slikt band kommer fra Fredrikstad!
Svett ølmusikk
Den nye platen åpner med en kraft full rocker med titteln «Temple of Lust». Ligger det noe symbolsk i dette?
– Det er en tøff låt som passer som åpning på en ny plate, uansett. Men kanskje passer en så fet låt med en så fet tittel ekstra godt for oss? Tittelen og teksten gir jo assosiasjoner til et litt syndig rock’n’roll-liv, gliser Bjørn og tenner seg en ny røyk mens han overlater ordet til brødrene Baarli:
– Da «Boogie Till You Puke» kom, uttalte vi at det skal lukte svette og øl av våre plater, og det står vi for fremdeles. Backstreet Girls har alltid handlet om party, sex og rock&roll. Om underholdning. Og slik er det den dag i dag, selv om vi som musikere har utviklet oss og har mistet noe av det naive preget fra tidlige år. Seks år som sammensveiset band, hvorav de fire siste med samme besetning, må jo nødvendigvis sette sine spor.
Norske tekster: nei takk!
Backstreet Girls er for lengst etablert i den norske rockens førstedivisjon. Men i motsetning til mange av sine kolleger, tviholder de på sitt anglo-amerikanske preg og engelske tekster.
– For oss ville det være helt feil og uærlig å skrive norsk. Vår musikk funker best med engelske tekster, og det gjør ikke så mye om folk ikke får med seg tekstene like lett som om de var norske. For oss står musikken i sentrum, og de som absolutt vil høre på tekstene greier det nok likevel, hevder Bjørn som har skrevet alle låtene på «Coming Down Hard» sammen med Petter.
Urban arbeidergruppe?
Backstreet Girls har et utpreget urbant uttrykk. Likevel går de like godt hjem også utenfor de større byene, skal vi tro bandet.
– Vi har en gjeng beinharde fans, men ellers er den alminnelige Backstreet-diggeren en ekte sliter. En som jobber og sliter hele uken, for så å slippe seg skikkelig løs i helgen. Og som bruker vår musikk til dette formål, hevder Pål Kristensen og forteller samtidig at bakgateguttas nye høstturné starter den 24. oktober.
– Men ikke glem å nevne at vi før den tid skal ha en skikkelig Fredrikstad-konsert. Og allerede i morgen, 29. september, skal vi spille sammen med C.C. Cowboys og Equinox! Opplyser Bjørn og tar seg god tid med røyken før han smilende tilføyer:
– I Hammerfest…
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble gjort i september 1990 og første gang publisert i flere aviser. Denne versjonen er hentet fra Fredriksstad Blad 28. september 1990)
