(Intervjuet er skrevet på oppdrag for BOK365. Der ble intervjuet publisert lørdag 11. september og du finner det her)
Skal vi tro tittelen på Lina Wolffs siste roman så lever vi i «Kjøttets tid». Spørsmålet er hva det gjør med oss og våre barn.
Mercuro Cano, en av hovedkarakterene i «Kjøttets tid», frykter i hvert fall det verste. Han er svett, plaget og jaget da den svenske skribenten Bennedith treffer ham på en bar i Madrid. For å få sin kones tilgivelse for utroskap og vold har han i desperasjon stilt opp i nettshowet «Kjøttets tid» på det mørke nettet.
Der møter han den 93-årige nonnen Lucia med slakterbakgrunn. Som ung ble Lucia advart om driftenes styrke, og det preger henne også som realityshowets eneveldige dommer. Her har den gamle nonnen makt til å gi angrende, fortapte sjeler syndenes tilgivelse eller – hvis angeren ikke virker ekte – like strenge som brutale straffer for å ha falt for kjødets fristelser.
– Sex handler mye om makt. Det gjør menneskets slakting av dyr også. Jeg trengte derfor en kvinne med «gammel» moral og uten seksuell erfaring, som samtidig har kjennskap til kroppen og det å fjerne organer, forklarer Lina Wolff om sin frodige karakter Lucia.
Kjøtt vs sjel
Nå frykter Mercuro Cano at Lucia og teamet bak «Kjøttets tid» er ute etter hans hjerte, bokstavelig talt.
– Kjøttet står i kontrast med sjelen. Velger du kjøttet, velger du vekk sjelen. Kjøttets tid blir dermed synonymt med den sjelløse tiden, og dette prøver jeg å belyse i boka. Med spørsmål om hva dette gjør med oss og ikke minst med våre barn, som vokser opp i en narsissistisk tid og kultur med stort fokus på individet og dets selvbilde, sier Wolff.
I boka kobles kjøttet i stor grad opp mot kjødet og seksuelt begjær, men Wolf mener begrepet også kan inkludere grådighet, misunnelse, kjønnskamp og mye annet.
– Kjøttet er langt mer konkret enn sjela, som i sin abstrakte form er vanskeligere å få et klart grep om. Karakterene i «Kjøttets tid» vil gjerne bort fra kjøttet og i stedet kunne løfte blikket mot andre dimensjoner. Spørsmålet er bare hvordan, sier Lina Wolff og bekrefter at hun har stilt seg selv det samme spørsmålet.
– Jeg kommer fra en ateistisk familie med et rasjonelt syn på omgivelsene. Det skapte en slags lengsel i meg etter noe annet, og jeg har søkt uten å finne et svar i religionen. Derimot har jeg funnet verdier i meditasjon, samtidig som jeg er litt opptatt av buddistisk tankegods.
En novellesamling, fire romaner
Lina Wolff er et av det siste tiårets store stjerneskudd innen svensk litteratur. Etter å ha debutert med novellesamlingen «Många människor dör som du» i 2009 og fulgt opp med romanen «Bret Easton Ellis och de andra hundarna» I 2012, kom det store gjennombruddet med «De polyglotta älskarna» i 2016 og «Köttets tid» i 2019.
De to sistnevnte bøkene har sikret Wolff stor oppmerksomhet, en rekke priser og lesere i mange land. Blant språkene de er oversatt til er også norsk, og både «De polyglotte elskerne» og «Kjøttets tid» er blitt mottatt med jubelrop av kritikerne. Også her på LeffesLab, hvor «Kjøttets tid» ble karakterisert som «En perle av en fortelling».
Ti år utenlands
Veien fram til forfatteryrket og suksessen har likevel vært alt annet enn rettlinjet for 47-åringen fra Skåne. Da hun forlot Sverige for Italia (Firenze) som 18-åring var det for å bli tolk, og da hun fire år seinere fulgte kjærligheten til Spania (Madrid og Valencia) drev hun blant annet med å importere trevirke fra Sverige.
Det var først da hun som 28-åring ble mor at hun for alvor kikket i retning litteraturen og tok et brevkurs i kreativ skriving. Og deretter begynte å skrive på alvor.
– Jeg hadde alltid skrevet litt, uten tanke på å bli forfatter. Det var en «vanlig jobb» som sto i mine tanker, men etter hvert som jeg gikk mer inn i skrivinga følte jeg at noe annet nærmere meg selv tok form. Jeg nådde en annen del av meg selv som det fristet å utforske mer, forteller Lina Wolff.
Ideens kraft
Hvor mye av fristelsen som kan ledes tilbake til oppveksten er vanskelig å si noe sikkert om. Hennes mor var psykolog, hennes far professor i fysikk og jammen om ikke hennes farmors bror i sin tid til og med fikk Nobelprisen i fysikk.
– Min far drømte om at jeg skulle bli kjernefysiker, noe han begrunnet med at det veldig mannsdominerte miljøet kunne trenge kvinner som kom inn med et nytt perspektiv. Det var vel derfor han ga meg en dampmaskin da jeg var liten, til min store skuffelse. Jeg trodde og håpet at den store pakken skulle inneholde en stor dukke, ler Lina Wolff ved minnet.
Selv om ingen i familien fyrte direkte opp under forfatterdrømmer, var det å skrive og lese en sentral og naturlig del av Wolff-hjemmets hverdagsliv. Det var det også for hennes farmor som var bibliotekar og i tillegg anmeldte barne- og ungdomsbøker. Da brukte hun ofte lille Lina som prøvedukke på bøker hun skulle anmelde.
– Den viktigste impulsen hjemmefra var nok likevel troen på «ideen». Og innprentingen av at er det noe du virkelig vil, er det alltid mulig. Det var aldri noen i familien som prediket trygghet og 9-5 jobb som viktig.
Kjønnskamp
Både i «De polyglotte elskerne» og «Kjøttets tid» står seksuelt begjær og kjønnskamp, inklusive overgrep, sentralt. I Sverige kom Polyglott-romanen før metoo, men i Norge og mange andre land ble den utgitt først etterpå. Dermed ble den av mange betraktet som en slags #metoo-bok, mens Lina Wolff er omtalt som en feministisk forfatter. Selv er hun litt ambivalent til denne omfavnelsen.
– For en romanforfatter er alle ismer livsfarlige. De skaper stengsler for hva du kan gjøre. Men samtidig er man barn av sin tid, og da er det naturlig med et feministisk blikk på spørsmål om kjønn, makt og relasjoner. Feminismen i dag favner ellers veldig bredt, så det spørs også hva man legger i begrepet. Jeg er veldig takknemlig for den kampen den eldre generasjonens kvinner har ført og alt de har fått til, men jeg føler meg likevel ikke helt hjemme i den gamle feminismen. I kampen mellom kjønnene må målet i dag være at begge kommer ut som vinnere, kommenterer Wolff.
Latinsk tone
Mange anmeldere har trukket fram at Lina Wolffs forfatterskap med sin burleske humor og drastiske skift synes å ha hentet mer næring fra latinsk og søramerikansk litteratur enn svensk/nordisk.
– Det er vel en konsekvens av at jeg var så ung da jeg reiste fra Sverige, og at jeg leste store spanske forfattere da jeg lærte spansk. Det ble min litterære skole som også inspirerte og påvirket meg da jeg selv begynte å skrive, kommenterer Wolff som innrømmer at baksiden ved dette er at hun har «misset mye svensk samtidslitteratur».
– Den gamle svenske kanon med Strindberg & Co har jeg selvsagt lest, men jeg har hatt trøbbel med å forholde meg til svensk samtidslitteratur. Jeg føler meg ikke helt hjemme i den og den tematikken som har dominert. Men det er vel prisen for å ha bodd så lenge utenlands. Etter å ha vært et «fremmedelement» i Italia og Spania, havner du litt på utsiden også i Sverige, når du returnerer dit.
Oversetter
Parallelt med sitt forfatterskap har Lina Wolff i tillegg jobbet som oversetter av italiensk og spansk/søramerikansk litteratur.
– Det har naturlig nok styrket det litterære blikket i den retningen, samtidig som du lærer deg mye om håndverket når du oversetter. Men det krever dessverre så mye tid og er så dårlig betalt at jeg framover vil oversette mye mindre og heller fokusere mer på mitt eget forfatterskap, sier Lina Wolff som også kan røpe at hun er godt i gang med en ny roman. «Djävulsgreppet» skal etter planen utgis i Sverige i 2022.
– Det blir en bok som skiller seg veldig fra de jeg har skrevet. Den ligger nærmere skrekksjangeren og kan være nokså pikant. Jeg er forberedt på at den kan sette tidligere leseres sympati og lojalitet på prøve, men for meg er den viktig å skrive. Den byr på utfordringer langt utenfor komfortsonen og som forfatter trenger jeg å føle at jeg skriver på kanten for å kunne leve.
Av Leif Gjerstad
Les også: En perle av en fortelling (anmeldelse av «Kjøttets tid»)
(Intervjuet er skrevet på oppdrag for BOK365. Der ble intervjuet publisert lørdag 11. september og du finner det her)
