Den amerikanske gitaristen Tom Verlaine er noe av en «gudfar» for svært mange av dagens unge gitarhelter. Men til tross for at den nye bølgen med gitarband a la U2 og Big Country har dratt stor nytte av hans banebrytende arbeid, har Verlaine selv klart å unngå å havne i rampelyset. En situasjon han selv er fornøyd med, synes det som.
Det er slett ikke lett å få en avtale med ham, og har man først fått en, er det aldeles ikke sikkert at man klarer å komme innpå ham. Flere enn én journalist har gått forvirret fra møte med Verlaine, etter å ha fått svært tvetydige og symbolske svar. Så er han da også blitt kalt «rockens ensomme ulv».
Skyr publisitet
Likevel ligger det ikke uvennlighet bak hans noe avvisende holdning overfor journalister. Det er mer et tegn på hans innelukkede personlighet og beskjedne og tankefulle vesen.
– Jeg liker ikke publisitet. Jeg foretrekker å leve et rolig liv, og går derfor bare sjelden ut hjemme i New York. Det er nok grunnen til at det florerer så mange merkelige rykter om meg. Men det er ingen vits i å snakke med journalister om dette. Det er så mange som forvrenger det du sier likevel.
Tom Verlaine ser på meg ikke med anklagende, men med søkénde øyne mens han sier dette. Søndag var han for første gang i Norge for å spille i Oslo, en by han bedyrer at han alltid har sett frem til å spille i.
– Det er kanskje litt dumt, men helt siden jeg som liten gutt så bilder av norske fjorder i bladet «National Geographic», har jeg hatt et stort ønske om å få besøke dette lille landet. Riktignok får jeg ikke se særlig med fjorder i Oslo, men likevel .. .
Television
Tom Verlaines karriere skjøt fart i midten av 70-årene. Men til tross for mange lovord (debut-LPen «Marquee Moon» ble av mange anmeldere utropt til årets LP i 1977), oppløste Verlaine Television like etter utgivelsen av gruppens andre LP «Adventure». Ryktene sa at årsaken til oppløsningen var at Verlaine mislikte at Televlsion ble knyttet til New Yorks pønkmiljø av massemediene.
– Vi startet i 1972, og det eneste vi hadde til felles med pønk var vår tilknytning til CBGBs (New Yorks senter for pønk i 70-årene), hvor vi spilte fast en gang i uken i et halvt år. Men denne «misforståelsen» hadde ingenting med oppløsningen å gjøre. Den kom ganske enkelt fordi vi, etter å ha spilt sammen i seks år, fremdeles ikke følte oss som en enhet. Og siden du som soloartist har større frihet til å gjøre det du vil, gikk jeg den veien, sier Tom Verlaine som for en drøy måned siden ga ut sin fjerde solo-LP, «Cover».
Musikalsk er denne mer sparsomt produsert og gir et litt mer nakent preg enn hans tidligere LPer. Toner som ikke blir spilt sier ofte mer enn dem som blir spilt, mener han.
Hode på skulderen
Siden den forrige LPen «Words From The Front» kom ut har det gått litt over to år. Den nye LPen har blitt spilt inn etappevis i forskjellige studioer. Men hvorfor er ikke helt lett å bli klok på. Verlaine forteller nemlig en historie om at han har hatt «et ekstra hode på skulderen», noe som forsinket den kreative prosessen. Først da legen kappet det av kunne han jobbe for full maskin igjen . . .
Kanskje kan det være et brutt forhold han sikter til, kanskje kan det indikere psykiske problemer el ler kanskje er det noe helt annet?
Tenker ikke kommersielt
Like kryptisk blir han når samtalen kommer inn på hvor mye hans LPer selger. Han trekker likegyldig på skuldrene, senker blikket mot det mønstrede gulvteppet og spør uventet også om vi har følelsen av at mønsteret i teppet lyver for oss.
– Å tenke i kommersielle baner passer ikke meg, forklarer han. – Det er også grunnen til at jeg heller produserer platene mine selv, enn å bruke kommersielt velkjente og fremgangsrike produsenter. De har likevel ikke øre for hva jeg ønsker å få frem i min musikk.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i oktober 1984. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen 3. oktober 1984)
Les også: Tom Verlaine utenfor rampelyset (arkivintervju fra 1982)
Les også: Ekte Television (arkivintervju fra 1992)
