Som tenåring tilbragte Cornelius C. Steinkjer mye tid i mørke kinosaler, helt til en venn lurte ham inn under leselampen. Da våknet også lysten til å skrive selv, og nå foreligger debutromanen «Sorl».
Aktuell med romanen «Sorl» på Cappelen Damm
Kort om deg selv?
– Mitt navn er Cornelius Condrup Steinkjer, og jeg er født og oppvokst i Oslo, hvor jeg fortsatt bor. Jeg lever av å skrive anmeldelser, hovedsakelig av scenekunst og film. Og så bruker jeg mye tid på å planlegge prosjekter, som av og til ender opp med å bli romanmanus, andre ganger ikke.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg bestemte meg den første høsten på videregående at det var forfatter jeg ville bli.
Da jeg begynte på videregående møtte jeg Valentin, som i dag er en av mine nærmeste venner. Der jeg hadde brukt første halvdelen av tenårene i kinomørket hadde han sittet under leselampen. Interessene mine var alle tilknyttet kulturfeltet, som nevnt film, men også musikk og billedkunst. Litteratur derimot var annenrangs.
Gjennom kunsten samlet jeg til meg inntrykk jeg ikke visste sikkert hvordan jeg skulle prosessere. Jeg visste jeg ville skape noe eget, men var usikker på uttrykksform, men skjønnlitteratur var i alle fall ikke et alternativ. Valentin foreslo likevel at vi skulle bli forfattere, og nyforelsket i vennskapet som jeg var, turte jeg ikke annet enn å si meg enig. Om det var et seriøst forslag der og da vet jeg ikke, men jeg begynte å skrive med det samme. Vi skriver fortsatt begge skjønnlitterært den dag i dag.
Jeg sendte inn mitt første manus til forlag året etter, og siden da har jeg nesten til enhver tid jobbet med et større prosjekt, og har en høy bunke refuserte manus liggende.
Noe av det som er fint med litteratur er at det kanskje er den letteste kunstformen å starte med, enda det som alt annet tar tid å mestre. I utgangspunktet trenger man bare penn og papir. Så kommer selvfølgelig tid og dedikasjon godt med.
Hva handler boka di om?
– «Sorl» handler innledningsvis om Lyder Alving som kjøper en leilighet som han og Rebecca Tesman kan bo i. Tidlig i romanen flytter han ut, nærmest på impuls. Lyder, en forteller både rastløs og desperat, bortskjemt og sjarmerende, sårbar og kynisk, vandrer gjennom dagene. Mens han beveger seg rundt i Oslo møter han både gamle kjente og knytter nye bekjentskaper, og alle han møter utfordrer forventningen hans til egen oppblomstring. «Sorl» er et slags kunsterportrett, med tvilen i fokus.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Etter flere sykdomsperioder med skrantende psyke opplevde jeg det som at jeg stod overfor valget for en evighet. Enten måtte jeg skjerpe inn rutinene, ta til takke med et såkalt kjedelig liv, eller hige etter en utflytende og intuitiv tilværelse.
I utgangspunktet ville jeg at «Sorl» skulle være en roman om dette veiskillet. Lyder må velge hvorvidt han skal føye seg etter omstendighetenes krav, eller leve mer i takt med det han opplever som sin natur. Mens jeg skrev ble det tydelig for meg at dette ikke er et valg man bare tar én gang i livet, tvert imot er det en gjennomgående problemstilling. Derfor ble romanen utvidet, og strekker seg nå over flere år, til kontrast fra førsteutkastet som foregikk over en begrenset tidsperiode. Uten at diagnosen blir uttalt i selve boken, er «Sorl» blant annet en bok om livet med bipolar lidelse. Romanen skildrer den pågående kampen om å holde seg stabil. Det handler ikke bare om at symptomene svekker rasjonalitet og viljestyrke, det handler også om det vedvarende behovet for et stemningsskifte. Når symptomtrykket er sterkt frister det som kjent å gi etter, men det samme gjelder også når tilværelsen er stabil. Fornuft neglisjeres gjerne til fordel for følelsenes irrasjonelle logikk.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Når jeg ikke skriver, og har fri, blir tiden brukt på å samle til meg ideer som forhåpentligvis er slitesterke nok til å ende opp i et fremtidig manus. Ideer oppstår både i sosialt samvær og gjennom andre type opplevelser. Mye av tiden prioriteres på familie og venner, ellers er det viktig for meg å oppdatere meg på kulturfeltet. Jeg sitter ofte på Peloton i Torggata, som jeg bruker både som kontor og fristed. Når jeg ikke sitter der og skriver, leser jeg gjerne dramaer, som er den foretrukne skjønnlitterære sjangeren, eller kulturjournalistikk (deriblant en hel del LeffesLab).
Jeg er heldig med at jeg får med meg det meste av kulturen jeg er nysgjerrig på gjennom jobb, men prøver også å få med meg det jeg ikke skal skrive om. Mest hjemme føler jeg meg i teateret, og på Munch-museet. Der strømmer ideene på. Ellers tenker jeg mye når jeg går tur med musikk på ørene.
Men skal jeg slappe helt av, tømme hodet for ideer, bekymringer og krav, setter jeg på The Simpsons og ser på til jeg føler det er på tide å gjøre noe produktivt igjen.
Av Leif Gjerstad
