Hun har skrevet sakprosa, barnebok og anmeldt bøker for diverse medier i rundt 15 år. Nå debuterer Lauritzen med en spenningsroman der den skadeskutte journalisten Selna Bru skal skrive en true crime-sak om drapet på en kjent forfatter.
Aktuell med spenningsromanen «Menn som faller» på CappelenDamm
Kort om deg selv?
– Født og oppvokst i Oslo, tok «journalistutdannelsen» via studentavisa Universitas og seinere, på New York University. Har anmeldt bøker for diverse medier i rundt 15 år, skrevet sakprosaboka «Snakkes til uka» og barneboka «Må. Ha. Katt!»
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg vet ikke om jeg skjønte det den gang, men jeg syntes i alle fall det var UTROLIG stor stas å få være med i Forfatterforeningen som åtte-ni-åring. Det var et påfunn fra vår nydelige lærer Eva på Bjølsen skole, og gikk kort fortalt ut på at vi fikk skrive akkurat det vi ville. Fristil. Fantastisk konsept. Jeg skrev, blant mye annet rart, en sørgelig historie om krokodillen Trille, og en spenningsfortelling om en magisk gyngehest som måtte redde ei jente fra en gjeng banditter. Med cliffhangere og det hele.
Hva handler boka di om?
– Makt og avmakt, blant annet. Vi møter Selna Bru, en skadeskutt journalist som har tabbet seg ut på jobb og føler at hun har mistet alt. Så oppdager hun at mannen som er skyld i at hun har det så dritt, forfatter RT Remi, har falt død om på gata. Få måneder tidligere ble han frikjent for flere sovevoldtekter som skal ha funnet sted inne på den litterære klubben Hulen. Da Selna får et tilbud om å skrive en true crime om Remi, for å nøste opp i hva som egentlig skjedde, skjønner hun at hun må takke ja. Men det var kanskje ikke så lurt.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– I utgangspunktet hadde jeg lyst til å prøve å skrive en krim, men var usikker på tematikken. Jeg tenkte på hva jeg er aller mest redd for; det er å bli voldtatt. Når én av fem norske kvinner oppgir å ha blitt voldtatt, er det grunn til å være redd. Jeg har vært – og er fortsatt – veldig opptatt av metoo, og blir sint og frustrert når jeg tenker på alt det jeg og andre kvinner jeg kjenner – kolleger, venner – har opplevd, og fortsetter å oppleve, selv etter at bransjene har «gått i seg selv». Det sinnet og den frustrasjonen har jeg forsøkt å kanalisere i boka. Som endte opp med å bli noe helt annet enn en krim.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruke tida på?
– Lese annen skjønnlitteratur mens jeg drikker kaffe, lage middag med gode venner, løpe eller gå i skogen, holde dansefest, bade i sjøen.
Av Leif Gjerstad
