«En stilsikker debut som også er en interessant anti-kunstnerroman» skriver Aftenpostens anmelder om Erling Simons debutroman «Narsissisten». Møt debutanten her!
Aktuell med romanen «Narsissisten» på Cappelen Damm
Kort om deg selv?
– Jeg har bakgrunn fra forfatterstudiet i Tromsø, hvor jeg har gått i tre år. I 2021 gikk jeg ut av det første kullet som da var et helt nyoppstartet tredjeår (Forfatterstudium 3). På Forfatterstudium 3 jobber man med et fullengders skjønnlitterært manus. Gjestelærere er etablerte nordiske forfattere, og mye av det som faktisk havnet i boka oppsto eller fikk sin endelige form i løpet av det året, selv om teksten har vært i emning i lang tid før det. Jeg er også utdannet filosof, hvor jeg har i all hovedsak jobbet med estetikk og kunstfilosofi/hermeneutikk. Jeg har hatt en forkjærlighet for antikkens Hellas og de gamle grekerne siden de første årene på universitetet. Mest fordi det er så fjernt, men allikevel så nært oss. Og den distansen i tid, synes jeg er veldig spesiell. Det er noe nærmest magisk over det, å kunne lese noe som er så annerledes og fjernt, men allikevel snakker til oss. Det er en utstrakt hånd og det er en tidsreise, som jeg ser det. Jeg er ansatt ved et nyoppstartet kunstmuseum som åpner i Trondhjem første kvartal 2025.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg smugskrev i mange år på ungdomskolen. Så jobbet og studerte jeg i mange land fra jeg var 16 til 26. De første årene tok jeg bilder og skrev om turene jeg var på. Etter hvert sluttet jeg å ta bilder og skrev mest. Jeg studerte på Trinity College i Dublin (hvor jeg leste gammel gresk filosofi), og mange av medstudentene mine skrev skjønnlitterært og vi forsøkte å bli publisert her og der. Jeg lese opp dikt i mørke hjørner på ølkneiper og etter hvert åpenbarte det seg en utømmelig motivasjon til å skrive. Dublin er en veldig litterær by og Beckett og Claire Keegan gikk på Trinity, jeg studerte sammen med Sally Rooney osv. Det som skjedde i Dublin var først og fremst at den følelsen av at skrivekunst ikke er en farbar vei slapp taket. Sett tilbake på det, i alle fall.
Hva handler boka di om?
– Romanen jeg har skrevet, som er en fiktiv fortelling satt i en vanlig norsk by med en elv, et fotballag og en domkirke, handler om to brødre og deres kunstnerfar. Faren har atelier i kjelleren i huset de vokser opp i. Faren lever i det sosiale, standsmessige og faglige eksilet som er hverdagen for flesteparten av dagens kunstnere. På et tidspunkt går faren til krig mot den eksiltilværelsen, som tvinger en av brødrene og også deres mor i et lignende eksil, de tar farens plass i eksil. Romanen følger den andre sønnens tilbakeblikk på det som kan sies å være urscener om ettergivelse og eksilposisjoner.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg har kalt det «virkelighetslitteratur light», som er et dårlig innsalg, men jeg er på ingen måte noen radikal eller nyskapende forfatter.
Boka mi tar utgangspunkt i virkelighetslitteraturen fra 2010-tallet. Hele den skandinaviske tradisjonen som oppsto i de årene, med Lars Norén, Vigdis Hjorth, Karl Ove Knausgård og Katarina Frostenson med flere. Jeg som alle andre ble fjetret av hvor virkningsfullt det var. Og som leser satte jeg pris på forsøket på å reaktualisere litteratur for et bredere lesende publikum. Man snakker om at virkelighetslitteratur gjenoppfant romansjangeren, men jeg tror aller mest de gjenfant protagonisten (ikke at dette er noe nytt fenomen). Virkelighetslitteraturen er ikke virkningsfull på grunn av sjokkeffekten og ved å være det som på tabloid språk kalles «selvutleverende». Virkelighetslitteratur er på sitt beste også rett og slett litteratur i ordets rette forstand, og utnytter styrkene som er særegne for litteraturen. Så for min del har det ikke vært et spørsmål hvorvidt jeg skulle forholde meg til virkelighetslitteraturen, men snarere et spørsmål om hvordan. Jeg har alltid vært dratt mot den episke romanfortellingen og heller ikke opplevd noe særlig spennende eller episk i mitt eget liv, og det la føringer for hvordan jeg tok fatt på det å tolke virkelighetslitteraturens virkingskraft. I møte med denne tradisjonen og i fraværet av estetiske elementer i eget liv, har jeg forsøkt å huske på den litteraturen som først fikk meg til å ville skrive.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg snakket for noen uker siden med den norske kunstneren Eline Mugaas, som i en helt annen sammenheng fortalte om det å ikke hele tiden lengte vekk fra øyeblikket – men se det som er her og nå. Jeg har tre små barn, fulltidsjobb, og en kone i mammapermisjon, og jeg tenkte på det nå at når jeg har fri og ikke skal skrive, er det jeg helst vil.
Av Leif Gjerstad
