Han tegner et sympatisk bilde av arbeiderklassen, og novellesamlingen «Arbeidsnever» er ifølge anmelderne «en helstøpt debut». Lørdag 25. mars ble den endog belønnet med Tarjei Vesaas debutantpris! Leffe har lest boka og er helt enig med Vesaas-juryen. En meget sterk debut, så gratulerer, Jan Kristoffer Dale!
Og bare så det er sagt, så har jeg vært så begeistret for Dales novellesamling at jeg allerede har kjøpt den i bursdagsgave til både svigerdatter og nær venninne. Da boka kom ut, lagde jeg for øvrig dette lille debutantintervjuet med Jan Kristoffer, og på en dag som dette kan det passe å løfte det fram igjen.
Jan Kristoffer Dale, aktuell med novellesamlingen «Arbeidsnever» (Kolon forlag)
1. Kort om deg selv?
– Jeg er 32 år og kommer fra Froland i Aust-Agder. For tiden bor jeg i Grimstad. Jeg jobba i mange år etter videregående, blant annet på Arendal bryggeri. I 2012-2013 gikk jeg på Skrivekunstakademiet i Bergen, og nå jobber jeg i barnehage og studerer til å bli barnehagelærer på deltid.
2. Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg bestemte meg for at jeg skulle bli forfatter i 2010, men jeg hadde tenkt på det lenge. Det gjør nok alle som leser mye. Men det var spesielt to forfattere som inspirerte meg: Per Petterson og Larry Brown. Begge gjorde det samme. De dikta rundt sine egne erfaringer, bakgrunn og hjemsted. Petterson om Veitvet, Brown om sin del av Mississippi.
Det slo meg at dette gjaldt alle forfatterne jeg satte pris på, enten det var William Kennedy som skrev om Albany, New York, Bukowski og Fante som skrev om L.A., eller Flannery O’Conner, som satte sine historier i Georgia. Alle disse forfatterne, og mange som jeg ikke har plass til å nevne her, skrev om sin del av verden, og det slo meg at jeg kanskje hadde noen historier jeg også. Jeg kunne skrive om det som var utenfor døra mi i Froland, og jobben jeg gikk til hver dag.
3. Hva handler boka di om?
– Det sentrale temaet er mennesker som har falt utenfor. De som ble igjen i hjembygda mens andre flytta bort for å studere. De ufaglærte. De som ikke fiksa skolen. De som ikke fant seg noen å slå seg ned sammen med. Folka mine lever ganske usikre liv. Jeg tror det viktigste kriteriet for et godt liv er en form for sikkerhet, og det mangler stort sett alle mine karakterer.
4. Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Det kjedelige, men ærlige svaret er at det er dette som kom da jeg satte meg ned for å skrive. For det første så er jeg jo veldig glad i denne typen litteratur sjøl. Enten det er snakk om Raymond Carver, Laila Stien, Kyrre Andreassen eller Annie Proulx sine fortellinger om mennesker i hverdagslige situasjoner som sliter med sitt. For det andre så er det jo disse tingene jeg kan noe om, enten det er snakk om innlandet, eller tilværelsene som ufaglært arbeider. Jeg gjorde det aldri spesielt godt på skolen, og gikk ut fra videregående uten studiekompetanse og med høyt fravær. I oppveksten var jeg også utsatt for mye mobbing så jeg har sympati for de som faller utenfor – de som ikke passer helt inn.
Idéene kan komme fra hvor som helst. En dag gikk jeg med blodtrykksmåler, og da fikk jeg idéen til «Levende Bevis». «Jon» skrev jeg fordi jeg sjøl strever med panikkangst og tvangstanker. Frank i «Tilflytter» er meg hvis jeg ikke hadde flytta ut og «Arbeidsnever» er basert på min tid som flaskesorterer ved Arendals bryggeri. Sånn fortsetter det. Jeg begynner ofte med en scene, eller en situasjon. «I ei grøft» begynte med nettopp tittelen, og at jeg visste at noen kom til å kjøre utfor på vei til ei hytte. Det var alt jeg hadde, og så tok jeg det bare derifra.
5. Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg ser mye film. I det siste har jeg fått meg sonefri blu-ray-spiller, og det er ikke bra for lommeboka. Jeg kjøpte akkurat Scream Factory sin nye utgave av John Carpenter sin «The Thing» og Criterion Collection sine nye utgaver av «Pan’s Labyrint» og «Inside Llewyn Davis». Så da vet jeg jo at jeg kommer til å bli sittende i timevis med kommentarspor og making of-dokumentarer.
Ellers så liker jeg meg godt ute i naturen, helst på gården til foreldrene mine i Froland. Jeg elsker også å spille gitar, og kaster nok bort en del verdifull skrivetid på å lære meg Mississippi John Hurt låter. Til slutt kan jeg si at ingenting roer nervene min så mye som baking, men jeg prøver å trappe ned litt akkurat der – det lar seg dårlig kombinere med å gå ned i vekt.
Av Leif Gjerstad
Les også: Men faen, det er stas! (Dales kommentar til prisen)
Flere bokdebutanter her!
