Da Klara Hveberg var liten sa hun gjerne at hun ville bli noe på f: fiolinist, forfatter eller forsker. Siden hun har jobbet som forsker ved Universitetet i Oslo og romandebuterer denne uka, så er det vel dermed bare fiolinistdrømmen hun ikke har oppnådd? Møt ukas bokdebutant her!
Aktuell med romanen «Lene din ensomhet langt mot min» på Aschehoug forlag
Kort om deg selv?
– Jeg ble født i Songkhla i 1974 og vokste opp i Molde. Etter å ha tatt doktorgraden i matematikk med en avhandling om fraktal geometri, arbeidet jeg som forsker ved Universitetet i Oslo og har blant annet laget undervisningsvideoer og utgitt en lærebok i matematikk.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Da jeg var barn, pleide jeg å si at jeg ville bli noe på f: fiolinist, forfatter eller forsker. Jeg har alltid likt å skrive og fikk publisert noen dikt i lokale aviser og blader i ungdomsårene. Men da jeg følte at folk begynte å få forventninger til skrivingen min, rømte jeg inn i matematikkens verden og endte opp som forsker isteden. Det har vel fortsatt ikke gått helt opp for meg at jeg kan kalle meg forfatter.
Hva handler boka di om?
– Det er en kjærlighetsroman, men kanskje enda mer en ensomhetsroman — en roman om å prøve å finne mening og sammenhenger når alt rakner. Hovedpersonen Rakel har et stort talent for matematikk og musikk, men kanskje et enda større talent for misforståelser. Hun har aldri forstått hvordan man får venner, og det er nesten som om hun trives bedre i fantasien enn i virkeligheten. Men når hun flytter til Oslo for å studere, møter hun matematikkprofessoren Jakob, som blir hennes store kjærlighet.
Han arbeider med en roman om Sofja Kovalevskaja, den første kvinnen som ble professor i matematikk. Hun hadde et nært forhold til veilederen sin på universitetet i Berlin i 1870-årene, og blir etter hvert et slags speil som Rakel bruker for å prøve å forstå seg selv og forholdet til Jakob. Så her er det egentlig flere kjærlighetshistorier — eller kanskje heller ensomhetshistorier — som flettes inn i hverandre. Men boka handler også om sykdom, kunst, musikk og matematikk — og om det å bruke kunsten til å skape seg en mening i tilværelsen.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg hadde lyst til å se om jeg kunne bruke matematikken på en litterær måte, både i selve historien og i oppbygningen av den. Jeg hadde lenge vært fascinert av livet til den russiske matematikeren Sofja Kovalevskaja, en foregangskvinne som ble beundret av både Ibsen, Dostojevskij, Fridtjof Nansen og Karl Weierstrass (datidens største matematiker). Spesielt ble jeg fascinert av personligheten hennes — hvordan hun virket både altfor sterk og altfor skjør på samme tid.
Men det føltes problematisk å skulle dikte fritt om en historisk person, så det var først da jeg fikk ideen om at hovedpersonen kunne være en slags kopi av Sofja i nåtiden, at det virkelig løsnet. Oppbygningen av romanen er inspirert av noen matematiske figurer som kalles fraktaler. Det betyr at teksten er ganske fragmentert, og at det er flere kopier av historien som speiler hverandre og gjentar seg med små variasjoner. Jeg synes den fraktale formen egner seg godt til å få frem mønstrene i et liv, med alt som gjentar seg og forplanter seg gjennom historien og generasjonene.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Lesing, musikk og gode venner.
Av Leif Gjerstad
Flere bokdebutanter her!
