Både utdanninga og egne erfaringer har kommet godt med når Marit Daaland Lesjø har skrevet sin debutroman. Men ifølge Ringebu-kvinnen betyr det på ingen måte at «Epikrise» er selvbiografisk. Møt bokdebutanten her!
Aktuell med romanen «Epikrise» på Aschehoug forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er 39 år og oppvokst i Ringebu i Gudbrandsdalen, men bor nå i Trondheim sammen med datteren min på 13 år. Jeg har studert psykologi, og holder foredrag om erfaringskompetanse i psykiatrien.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Da jeg gikk i første klasse skrev jeg at jeg ville bli forfatter i minneboka til en klassekamerat, selv om jeg nok aller helst ville bli dyrlege (kun for de små og søte, for jeg ville ikke stikke hånda inn i rumpa på ei ku og sånn). Jeg er usikker på hvorfor jeg likte så godt å skrive, hvor det egentlig kommer fra. Skrivemaskinen til bestefar var veldig spennende, husker jeg, kanskje det på et vis fikk meg til å føle meg viktig og voksen? Jeg skrev lange historier på barneskolen og pinlige dikt da jeg var ungdom, og jeg gikk på skrivelinje på folkehøgskole. Men egentlig har jeg vel aldri helt tatt det på alvor før jeg begynte med «Epikrise». Eller litt senere, da jeg skjønte at et forlag var interessert. Planen var å bli noe helt annet og jeg strevde i årevis med å komme meg ut i en «normal» jobb. Da jeg til slutt innså at det ikke gikk, hadde jeg liksom valget mellom å stirre resignert i veggen eller begynne å skrive for alvor.
Hva handler boka di om?
– Den handler om en ung kvinne med bipolar lidelse, som kommer hjem fra et opphold på en psykiatrisk institusjon. Hun vet ikke helt hvor hun skal gjøre av seg, og begynner å skrive et brev til en psykiater hun møtte under oppholdet. I brevet forteller hun hva som skjedde i tiden før hun ble innlagt. Hun forsøker vel å finne ut av hvorfor det ble som det ble. Rammefortellingen handler om et kjærlighetsforhold hun hadde med en mann hun traff på sukker.no, og hun beskriver de ulike fasene i forholdet i takt med at sykdomsepisoden utvikler seg. Hun fabulerer også mye omkring tema som nærhet og avstand i relasjoner, kropp, selvbilde, skam, diagnoser og sosiale medier, både med utgangspunkt i seg selv og i samfunnet for øvrig. Det er derfor boka blir beskrevet som «essayistisk».
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg er veldig interessert i psykologi og psykiatri, og ideen om at vi formes hele livet, og at relasjoner kanskje er det som påvirker oss aller mest, synes jeg er spesielt interessant. I alle relasjoner må vi forsøke å finne den rette balansen mellom tilknytning og avgrensing, det er ikke lett og vi blir aldri utlært. Noen har større problemer med dette enn andre, og jeg har ønsket å fortelle en historie fra perspektivet til et menneske som strever veldig med akkurat dette. Jeg ville prøve å beskrive desperasjonen i ønsket om å klamre seg til noen og dytte dem unna samtidig. Denne ideen har modnet i hodet mitt siden jeg tok bachelorgraden min i psykologi på midten av 2000-tallet. Etter hvert innså jeg også at det å bruke bipolare episoder kunne være et godt utgangspunkt, og at det kunne være spennende å sette historien opp mot det kliniske språket i en epikrise.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg liker å lese, løpe og pusle puslespill, og henge med min favorittperson, datteren min. Og resten av familien min, selvfølgelig. Ellers synes jeg det er topp å være helt alene på hytta, gå på ski og se Jane Austen-kostymedrama med en pose smågodt. Men altså, det kan dukke opp ting jeg bare må skrive ned når som helst, kanskje man aldri tar helt fri. Uten at det er noe problem, det er bare fint.
Av Leif Gjerstad
