Martin Svedman drakk, men ble tørrlagt for mange år siden. Nå har han brukt erfaringene som alkoholiker til å skrive den særdeles kritikerroste diktsamlingen «Når jeg drikker».
Aktuell med diktsamlingen «Når jeg drikker» på Cappelen Damm
Kort om deg selv?
– Norsk forfatter, 41 år. Oppvokst i Oslo, Reykjavik, Paris, Bonn, Washington DC, og Tel Aviv. Er siviløkonom fra HEC Paris og har gått på Forfatterstudiet i Tromsø.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg skrev en særoppgave om horrorforfatteren HP Lovecraft da jeg var i tenårene. Hadde blitt gjort oppmerksom på ham gjennom albumcover og pop-musikk referanser. Jeg gjorde masse research. Jeg leste at han hadde levd svært isolert, men at nettopp dette hadde styrket fantasien hans. Etter noen år som forfatter så mistet Lovecraft evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg husker jeg syntes at dette virket attraktivt og tenkte at jeg hadde lyst til å bli forfatter.
Hva handler boka di om?
– Den handler om alkohol. Boken min er avgrenset, den handler om hvordan avhengighet gradvis fortrenger alt som ellers er vitalt i livet. Den handler om ekstase og eufori – hvordan noen mennesker får tenning av alkohol, og andre ikke. Men euforien gjør jeg meg relativt fort unna med i boken. Fokuset har vært å gi et realistisk og presist bilde av en avhengig person. Altså jeg ville overhodet ikke underspille smerten og fortvivelsen som hører til dette.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Mange forfattere har skrevet gode dikt om rus. Men smerten i å være rusavhengig – det er kanskje litt mer uvanlig? Ideen ble ikke formulert tydelig før jeg faktisk satte meg ned for å skrive dikt som del av en oppgave på Forfatterstudiet i Tromsø. De beste ideene kom mens jeg arbeidet med stoffet og språket på PCen – jeg er ubrukelig på å tenke ut plot og ideer i isolasjon fra det språklige materialet. Når jeg tenker tilbake på det, så var det sikkert lurt og fruktbart å arbeide med dette stoffet – som både er personlig og utfordrende rent teknisk – i det felleskapet som man har med medstudenter og lærere feks. på et forfatterstudium. Jeg kunne bare være alene med dette stoffet i korte perioder – kanskje det var derfor diktene med noen unntak ofte ble ganske korte? Jeg fant en form som jeg kunne gå kjapt inn og ut av. Og som jeg skriver et sted i boken – det er umulig å være ærlig i stort mer enn 3 minutter.
5. Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Lage frokost til sønnen min på fem år mens vi hører på musikk i helgene. Er svært glad i musikk, det tror jeg kommer frem i diktsamlingen. Eller lese bøker. Jeg leste mange av de store klassikerne mens jeg var ganske ung, mens jeg nå leser mye norsk samtidslitteratur. Det er vanvittig mye bra og spennende der ute!
Av Leif Gjerstad
Flere bokdebutanter her!
