Sunniva Vagstad var i mange år ivrig fallskjermhopper. Men en dag gikk det fryktelig galt. Det ble ambulansehelikopter og flere måneder på sykehuset. Men det ga henne også tid til refleksjoner rundt risikobegrepet, noe som sådde frøet til debutromanen «Fritt fall».
Aktuell med romanen «Fritt fall» på Aschehoug forlag
Kort om deg selv?
– 32 år. Glad i språk (har blant annet studert russisk og spansk) og realfag (er også utdannet ingeniør). Opprinnelig fra Førde, har siden bodd mange steder. Nå bor jeg i Oslo med en engelskmann jeg falt for da vi for noen år siden jobbet sammen med å bygge en økolandsby i de svenske skoger.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg husker at tanken meldte seg tidlig i tjueårene da jeg leste Marisha Pessls «Utvalgte emner i katastrofefysikk». Jeg leste den etter å ha lest en haug med språklig minimalistiske romaner, og Pessls bok gjorde meg så glad. Fortellerglede! Uventede adjektiver! Vanvittige metaforer! Det virket åpenbart at hun hadde hatt det gøy mens hun skrev. Det skulle fortsatt ta noen år før jeg begynte på noe romanprosjekt, men den boka gjorde at jeg for første gang siden skoletiden fikk lyst å prøve å skrive selv.
Hva handler boka di om?
– Boka mi handler om nitten år gamle Elise, som får vite at hennes tidligere stesøster Bianca har omkommet i et basehopp på Voss. Kvelden før Bianca døde ringte hun til Elise, men Elise tok ikke telefonen.
For to år siden skiltes de to jentene som uvenner, og siden den gang har Elise gjort sitt beste for å glemme Bianca. Men nå klarer hun ikke å la være å undre seg over hvorfor Bianca ringte til henne og hva som fikk henne til å gjøre noe så drøyt som et basehopp. Spørsmålene fører henne etter hvert til Voss. Der blir hun gradvis dratt inn i fallskjermmiljøet – for det er vanskelig å være igjen på bakken når alle andre er i lufta.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– I midten av 20-årene hadde jeg en fallskjermulykke som fikk meg til å gruble mye over konseptet risiko. Fallskjermhopping hadde vært min store lidenskap i mange år. Selv om jeg drev med ekstremsport hadde jeg aldri følt meg som en skjødesløs risikotaker, muligens fordi jeg samtidig var en introvert og analytisk humaniora-student. Men så gjorde jeg en grov feil under et treningshopp i Sverige. Alt ble svart og jeg våknet opp i et ambulansehelikopter. Sommeren ble tilbragt på sykehus. Der fikk jeg veldig god tid til å tenke over hva jeg egentlig drev med. Hvor gikk grensen mellom akseptabel risiko og idioti?
Dette spørsmålet kvernet rundt i hodet og ble til dagboknotater og halvpretensiøse essay, før jeg begynte å dikte opp en historie. Jeg ville skrive om hvor fantastisk det kan føles å gå utenfor komfortsonen, og konsekvensene det kan få når det går galt. Videre ville jeg skrive om vennskap mellom jenter. Jeg ville at motoren i historien skulle være et mysterium, uten at det skulle være en typisk krimroman. Og så tok det en del år og utkast før det ble bok.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Yoga, fjellturer, venner og familie. Har som regel et eller annet fremmedspråkprosjekt på gang. For tiden forsøker jeg å lære meg mandarin, noe som fører til at jeg vandrer mye rundt i gatene med podcasten «Coffee Break Chinese» på øret og hvisker ord til meg selv i håp om å få på plass tonemene. Generelt glad i rolige helger med tom timeplan, god kaffe og massevis av tid til å nerde.
Av Leif Gjerstad
