Hva skjer når man reiser til et sted der andre regler gjelder og det du gjør kanskje ikke får konsekvenser for ditt eget liv, spør Vilde Fastvold i sin roman «Felt», med en antropologstudent i en sentral rolle. Møt debutanten her!
Aktuell med romanen «Felt» på Gyldendal Norsk Forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er 35 år og folk sier ofte at jeg er frekk, tross mitt uskyldige utseende.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg er litt ambivalent til den tittelen. Man er liksom så privilegert når man kan kalle seg forfatter, når man får til å skrive en bok, men sannheten er oftere at man må være privilegert for å skrive en bok, og det er synd. For min egen del var forfatter lenge det siste jeg skulle bli. Mamma er forfatter, så jeg gjorde klasseopprør og proklamerte at jeg skulle bli negledesigner. Samtidig var skriving det eneste jeg egentlig utmerket meg i. Norsklæreren min på ungdomsskolen likte meg godt. Hun het Ellen, en ypperlig dame fra Nord-Norge som fortalte om sine blodige spontantaborter over en lav sko og skremte fletta av Bærumsungdommen. Jeg likte henne også.
Det var da jeg hadde levert masteroppgaven, ble deppa og ikke hadde en bestemt plan for livet, at jeg begynte å skrive som voksen. Så ble det etter hvert en bok.
Hva handler boka di om?
– Den handler om en antropologistudent som reiser på feltarbeid til Martinique, en fransk øy i Karibia. Hun skal forske på den politiske relasjonen til Frankrike, men arbeidet stagnerer, og så innleder hun et forhold til en mann som hun samtidig studerer i smug.
Mer overordnet handler boka om hva som kan skje når man reiser til et sted der det du gjør tilsynelatende ikke får konsekvenser for ditt eget liv; et sted der man forestiller seg at andre regler gjelder. Den er en fortelling om makt, rasisme, kolonialisme og begjær, og forsøker å gå inn i dette ganske uutgrunnelige ved asymmetriske maktrelasjoner. De er ofte langt mer kompliserte enn mange vil ha det til.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg har selv vært en antropologistudent som reiser på feltarbeid til Martinique, og noe av det jeg likte med å skrive boka var å pirke i det problematiske ved antropologisk metode. Det er noe perverst ved den. Målet er å lære gjennom deltakelse, og idealet blir ofte presentert som at du skal komme så nær dem du forsker på at de glemmer at det er det du driver med. Man omgjør folks liv til materiale, og så trekker man seg tilbake på kontoret og gjør hva enn man vil med det. Litt spissformulert: Hvis folk er forarget over den såkalte virkelighetslitteraturen, så burde de ta en titt på antropologien.
En annen motivasjon for å skrive boka var øya selv, Martinique. Øyas historie, og den politiske, økologiske og medisinske situasjon der er jeg utrolig fascinert av, den er på mange måter tragisk, og talende for ting som strekker seg langt utover den selv. Hvis man vil vite hvordan, så kan man lese boka. He-he.
I tillegg ønsket jeg å skrive frem en kvinnelig protagonist som er både seksuell og intellektuell – og litt av en jævel, må man vel nesten kunne si. Det var gøy.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Sove lenge, lese, spise og drikke. I den rekkefølgen. Men strengt tatt, konseptet «fri» eksisterer ikke når man a) skriver bøker, b) skriver doktorgrad, c) har en unge på to år. Men jeg klager ikke, altså. Jeg skryter. Det er jo det jeg gjør.
Av Leif Gjerstad
