(Intervju første gang publisert november 1988)
Oslo: – Å få nei fra plateselskap etter plateselskap var selvsagt frustrerende, men nå i ettertid ser jeg at det også hadde sine positive sider. Det var først da jeg innså min egen styrke og satset på den, i stedet for å late som om jeg var noen annen og tilpasse musikken min til gjeldende radioformat, at jeg fikk platekontrakt.
Sier Bruce Hornsby, 33-årig amerikaner som de siste par årene har markert seg fordelaktig med sine to album «The Way It Is» og «Scenes From The South side». Disse har skaffet ham et internasjonalt publikum, og hans pågående Europa-turné førte ham nylig til Oslo, hvor han underholdt et takknemlig smilende publikum i nærmere tre timer.
– Jeg er vokst opp med artister som Leon Russell, Allman Brothers Band og Grateful Dead, som alle hadde for vane å spille laaange konserter. Å gjøre som mange av dagens band gjør, spille litt over én time og deretter forsvinne, kan jeg ikke tenke meg. Det lukter litt for mye av «ta penga og løp», og jeg er for mye musiker å kjøpe noe slikt, sier en svett og sliten, men også fornøyd Hornsby når vi treffer ham i garderoben, rett etter konserten.
På scenen trakk Hornsby for øvrig fram Leon Russell som sin kanskje aller største inspirasjonskilde.
– I hvert fall var det han som fikk meg til å begynne å spille piano for 16 år siden, sier 33-årige Hornsby.
Millionselgende debut
Anført av tittelkuttet «The Way It Is» og «Mandolin Rain», solgte Hornsbys debut-LP, med sin melodiøse og pianobaserte musikk i grenselandet rock/jazz/country, over tre millioner eksemplarer. Slett ikke verst for en debutant som ifølge eget utsagn årlig fikk avslag fra minst ti plateselskap i en sjuårsperiode…
– Vi forventet oss ingenting av «The Way It Is», for meg var bare det å få gitt ut platen en stor, fantastisk seier. Av denne grunn følte jeg heller ikke noe forventningspress når innspillingen av «Scenes From The Southside» sto for døren. At andre har forventninger til Bruce Hornsby & The Range, og at noen bransjefolk er «skuffet» over at min siste LP «bare» har solgt to millioner, får være deres problem. Etter alle tidligere avslag er jeg storfornøyd så lenge jeg selger nok til å få lov til å spille inn plater med min egen musikk. Med to millioner av «Scenes From The South side» får jeg nok fortsette, smiler Hornsby.
Fra sørstatene
Bruce Hornsby kommer opprinnelig fra Virginia, hvor han spilte i småband før han forlot hjembyen for å studere musikk. Etter endt eksamen vendte han hjemover igjen, hvor han dannet et nytt band som i 1977 ble «oppdaget» av Michael McDonald og Doobie Brothers på gjennomreise.
– Michael McDonald inviterte meg hjem til seg i Los Angeles, og introduserte meg for mange nyttige mennesker i musikkbransjen, forteller Bruce som selv tok det endelige skrittet i 1980. Da forlot han Virginia for Los Angeles, men hjertet hans bor fremdeles i sørstatene, noe «Scenes From The Southside» vitner om.
Litterær inspirasjon
– Jeg føler meg ikke som del av «southern rock»-bevegelsen som Allman Brothers & Co. sto i spissen for i sin tid. Musikalsk har jeg et helt annet fundament, og for den saks skyld også tekstmessig. Men tekstene er likevel definitivt preget av sørstatene. Jeg henter inspirasjon fra dagliglivet i søvnige Virginia, eller fra diverse bøker av sørstats-forfattere. Og i mine tekster prøver jeg å formidle sørstatsstemninger ved å fortelle små novelleliknende historier, sier Hornsby som kan fortelle at han som pianist er blitt inspirert av stilmessig så vidt forskjellige utøvere som McCoy Tyner, Elton John og Keith Jarrett. Foruten tidligere nevnte Leon Russell.
– Jeg har alltid vært opptatt av forskjellige musikalske stilretninger, det finnes noe bra alle steder, vet du. Og med det som utgangspunkt er det blitt en naturlig utfordring for meg å utforske ulike stilarter i min musikk. På samme måte som jeg ser det som en stimulans å spille og arbeide med litt forskjellige musikere, forteller Hornsby som også som studiomusiker og «gjestepianist» er blitt svært ettertraktet i sitt hjemland.
– Jeg fyller kanskje et visst musikalsk tomrom? Mens verden nærmest er overbefolket av gitarister, er det jo mye lenger mellom hver pianist som velger å utfolde seg innenfor rocken. Og dermed blir det også lettere å bli lagt merke til, avslutter Bruce Hornsby kledelig beskjedent.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser november 1988. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende 15. november 1988)
