Da «Sweetheart of the Rodeo» ble gitt ut, var mottakelsen ikke så altfor overveldende. I dag trekkes imidlertid The Byrds countryalbum fram som en av rockens aller viktigste plater. Denne uka er det 50 år siden «countryrockens første album» kom ut.
Det siste, det med «countryrockens første album», skal selvsagt tas med en klype salt. Man kan sikkert finne andre utgivelser som kan klassifiseres countryrock og som kom før, og man trenger ikke en gang å gå lengre enn til Gram Parsons og hans International Submarine Band for å finne en mulig kandidat til denne førsteprisen.
Men det som uansett er sikkert er at The Byrds var det første store rockebandet som til den grad omfavnet countrymusikken. Og det gjorde de med nettopp «Sweetheart of the Rodeo».
Sweetheart-turné
Av den grunn har også albumet vokst i status for hvert år som har gått, og når den nå fyller 50 år feirer Roger McGuinn og Chris Hillman begivenheten med en «Sweetheart of the Rodeo»-turné.
Startskuddet til Sweetheart-turneen fant sted i Los Angeles 24. juli, med den første av tre konserter. Neste søndag tar de opp stafettpinnen igjen, med ytterligere 15 konserter før jul og noen over nyttår. Alle i USA. Men McGuinn er nøye med å påpeke at det ikke handler om en Byrds-turné.
– Motivet bak turneen er utelukkende å ære dette ene albumet, har McGuinn uttalt til det britiske bladet Mojo.
Og med tanke på at McGuinn og Hillman er de eneste gjenlevende av den utgaven av The Byrds som spilte inn Sweetheart-plata, høres det unektelig ut som en fornuftig avgjørelse.
Ny kurs med Gram Parsons
De øvrige som vinteren 1968 utgjorde The Byrds var Kevin Kelley og ikke minst Gram Parsons. Og det er sistnevnte som har fått mye av æren for at The Byrds gikk country. McGuinn og Hillman har riktignok prøvd å nyansere bildet, ved å påpeke at The Byrds faktisk hadde spilt inn noen countryinspirerte låter allerede før Gram Parsons ble med, samtidig som Chris Hillman hadde sine røtter i country/ bluegrass.
Selv om det i og for seg stemmer, er det likevel ingen tvil om at Gram Parsons snudde opp ned på det aller meste da han i februar 1968 ble med i bandet. McGuinn hadde helt andre (og muligens overambisiøse) planer for neste Byrds-plate, men Parsons påståelige energi og lidenskapelige forhold til country førte til at kursen ble lagt om radikalt. Man beveget seg inn i et terreng få om noen hadde beveget seg i før.
Turbulent fase
At ferskingen Parsons kunne få så stor innflytelse i et så etablert band handler også om at The Byrds på denne tida var inne i en turbulent brytningsfase. Høsten 1967 hadde først David Crosby og deretter Michael Clarke fått sparken, mens Kelley ble hentet inn som erstatter for trommis Clarke. Men McGuinn og Hillman innså raskt at det ble vanskelig å framføre mye av Byrds-stoffet som trio, og i februar 1968 hentet de derfor inn 21-årige Gram Parsons.
Ifølge myten var det Parsons ungdommelige entusiasme og energi som overbeviste McGuinn og Hillman. Og ungdommen fornektet seg ikke. Hans lidenskap for country fascinerte Hillman, samtidig som han klarte å overbevise McGuinn om at sistnevntes plan for den nye Byrds-plata kanskje ikke var så god likevel. Man måtte prøve noe helt nytt! Og resultatet ble et par økter i studio i Nashville i og Los Angeles våren 1968 (med blant andre framtidige Byrds-medlem Clarence White som medhjelper) som førte fram til «Sweetheart of the Rodeo»-albumet.
Utgitt 30. august
De aller fleste av sangene på plata er hentet fra andre, og de to nyskrevne Byrds-låtene har begge Gram Parsons som opphavsmann. Det hjalp likevel ikke så altfor mye, for allerede da de gikk ut av studio var spenningen mellom Parsons og McGuinn så stor at det begynte å tvære på forholdet. Og da The Byrds samme sommer sa ja til å turnere Sør-Afrika hoppet Parsons av. Offisielt på grunn av Sør-Afrikas aparteid-regime, men ifølge mange vel så mye fordi han ville henge med sin nye kompis Keith Richards. Og kanskje til og med finne en vei inn i Rolling Stones?
Dermed var Gram Parsons allerede ute av The Byrds da «Sweetheart of the Rodeo» ble gitt ut 30. august 1968. Men selv om altså hans tid med The Byrds bare varte et halvår, var det nok til å skrive og innlede et helt nytt og viktig kapittel i rockehistorien.
Av Leif Gjerstad
Les også: The Byrds fineste øyeblikk
Les også: Roger McGuinn; De gamle Byrds-låtene tenner meg fremdeles (arkivintervju fra 1986)
Les også: Gram Parsons 70
Les også: Siste med Petty kan bli siste med Hillman
