(Første gang publisert påsken 2015)
Jackson Browne er en hyggelig fyr. Men hans mange innskutte bisetninger kan skape trøbbel. Alvorlig trøbbel!
Påsken sto rett for døra, og min samboer hadde dratt til foreldrehjemmet i Valldal sammen med våre to små sønner. Tilbake i Oslo var bare katta og jeg, samt masse bagasje. Det skulle jeg ha med. Siden hun hadde tatt de to små – den minste var syv måneder og den eldste fem år – var det en helt naturlig avtale og fordeling.
Stockholm først
Men dagen før jeg skulle ta absolutt siste påskefly opp til Ålesund (vi snakker 1986, og da var påske-Norge fortsatt hermetisk lukket fra og med skjærtorsdagen), ventet en liten svipptur til Stockholm og Jackson Browne. Han var aktuell med plata «Lives In The Balance» og jeg skulle intervjue ham for noen aviser samt NRK Radio.
Han var hyggelig og sympatisk da jeg traff ham på hotellet. Men han var også så engasjert at han syntes å fundere og reflektere over det meste. Også over det han selv sa. Det ga et langt radiointervju med flere innskutte bisetninger mellom hvert punktum. Det var liksom umulig for ham å uttale seg om en ting uten å ta en eller flere digresjoner innom noe helt annet.
Avis greit, radio verre
Da jeg kom hjem samme kveld satte jeg meg raskt og skrev ut intervjuet. Det gikk helt greit. Så gjensto bare radiointervjuet, som jeg innså ville kreve litt mer omfattende redigering enn normalt. Siden klokka nærmet seg midnatt, jeg enda ikke hadde pakket og flyet gikk litt over klokka åtte neste morgen, vurderte jeg å la radiointervjuet ligge til over påske. Det skulle jo ikke brukes før det uansett.
Men det kunne jo være lurt å begynne litt? Jepp. Men det ble et helvete å redigere og klippe, så mange digresjoner som Browne hadde i nesten hver eneste setning. Tida gikk. Timene gikk. Helt til det bare var halvannen time før jeg egentlig skulle stå opp og komme meg avgårde.
Litt søvn bedre enn ingenting?
Kanskje ikke så smart, men jeg fant ut at selv om det ble lite søvn var en time bedre enn ingenting. Jeg utsatte derfor pakkingen til jeg skulle stå opp, satte på klokka og la meg til å sove.
Og sovnet straks. Og forble i søvnen. Også etter at klokka hadde ringt. Helt til den indre alarmklokka ringte og jeg spratt opp i senga. 40 minutter til flyet skulle gå! Og det var det aller siste før påske til Ålesund!! Helvete!!! Helvete!!! Helvete!!!
Jeg kastet meg på telefon, ringte Braathens og dro en nødløgn om at bilen hadde punktert på veien til Fornebu, men nå hadde jeg fått skiftet dekk og var på vei. Jeg er på Fornebu om ca halvtimen, så hold flyet!!! Ba jeg pent om.
Ekspressfart
Innvendig kokte det. Det merket katta, som ble skremt da jeg føyk rundt og kastet ned det jeg skulle ha med meg i kofferten. Og inn i katteburet ville hun i hvert fall ikke… Det ble en avsindig jakt rundt om i leiligheten, før jeg til slutt klarte å presse henne inn i et hjørne og som en fotballkeeper slengte meg ned og fanget henne i sikkert grep. Mens hun klorte meg.
Med henne i buret, fikk jeg lukket de to store koffertene og «løp» ned trappene til bilen. Så tidlig en skjærtorsdag var det ingen trafikk (og heldigvis heller ikke politi) på veien så jeg presset bilen opp i 150 utover E18 mot Fornebu og svingte inn til flyplassen mens det fortsatt var drøye fem minutter før flyet skulle gå.
Parkering langt unna
Men i 1986 var ikke parkeringshuset oppe ved terminalen bygget, så langtidsparkering måtte skje nede i en dump, noen hundre meter unna.
Der parkerte jeg, og fikk kofferter og kattebur ut av bilen i lynfart. I den ene hånden måtte jeg bære både kattebur og koffert, og det var såvidt jeg klarte å få et grep som holdt. Jeg så kjapt på klokka, registerte at det var fortsatt fire minutter igjen før takeoff, og «løp» alt jeg maktet med bagasjen i hendene.
Men det var oppoverbake, det var tungt og før jeg var halvveis meldte blodsmak i kjeften seg. Det var likevel ikke tid til å gi seg, så jeg kjempet meg målbevisst videre mot flyplassen, meter for meter.
Her er jeg!
Til slutt, endelig, så jeg glassdørene til avgangshallen noen få meter unna, og innenfor så jeg masse mennesker folk stå ved en innsjekkskranke. Det var tross alt noen fly som gikk seinere enn det siste Ålesund-flyet.
Med de aller siste kreftene stormet jeg mot dørene som automatisk gled til side og slapp meg inn. Før dørene bak meg rakk å lukke seg slapp jeg bagasjen på gulvet, strakk armene høyt i været og ropte så høyt jeg kunne HER ER JEG!!! HER ER JEG!!!».
Og falt om på gulvet, hvor jeg ble liggende rett ut i min fulle lengde.
Redningen kommer
Kanskje forventet jeg at hele flyplassen var informert om min ankomst, men alle i innsjekkskøen så bare rart på han fyren med to kofferter og katte i bur som lå og heiv etter pusten noen meter unna.
Det vil si, alle unntatt to flyvertinner. De stormet mot meg i sine Braathens-uniformer. De hadde jammen holdt flyet og ventet på meg! Resolutt grep de hver sin koffert og begynte å løpe mot flyene, mens de overlot katteburet til meg. Glem all security, glem alle formaliteter, nå gjaldt det bare å komme til flyet.
Men det var åpenbart lettere for dem enn for meg, så etter få meter snudde den ene seg mot meg og ropte et oppfordrende «Løp da!».
«Jeg løper jo», klarte jeg å stønne fram. Men det gjorde jeg ikke. I stedet krabbet jeg bortover gulvet på alle fire. Jeg hadde bare ikke krefter til å komme meg opp på beina igjen.
Hjelp opp trappa
En tredje Braathens-ansatt kom til og tok katteburet, og da vi omsider kom fram til flytrappa ble jeg støttet opp av en av flyvertinnene. Vi hadde klart det! Katta, bagasjen og jeg kom med på påskeflyet, og da vi 40-45 minutter seinere landet på Vigra hadde nesten smerten i brystet gitt seg. Pusten og pulsen begynte også å nærme seg det normale, men skjorta og alt annet jeg hadde på meg klistret seg til kroppen, gjennomdynket av svette.
Men påskeferie ble det! Og Browne-intervjuet? Ganske bra faktisk, så vidt jeg kan huske.
Av Leif Gjerstad
Les også: Jackson Browne – Fra kjærlighet til USA-kritikk (arkivintervju fra 1986)
