Da nyheten om Kim Larsens død ble kjent i dag, stanset en bikergjeng i København syklene sine og holdt et stille minutt, mens klokkenisten i Vor Frelsers Kirke lot Kim Larsens melodi «Om lidt» omfavne byen.
Allerede rundt juletider i fjor ble det kjent at Kim Larsen hadde prostatakreft, og da han for en drøy måned siden måtte innstille høstens turné på grunn av sin dårlige helse, skjønte vi at det var alvor. Likevel kom dødsbeskjeden i dag som et sjokk, både for dansker og alle utenfor landets grenser som holdt av den blide dansken.
Jeg er gammel nok til å huske bandet han fikk sitt gjennombrudd med på 1970-tallet, Gasolin. Og selv om jeg ikke nødvendigvis var så voldsomt opptatt av hans folkelige popmusikk som soloartist på 1980- og 1990-tallet, ble han likevel en kjær følgesvenn gjennom hele livet. Han var selve symbolet på danskhet (av det gamle rause slaget) og han var en viktig forvalter av den danske sangskatten. Han hadde dessuten noe svært uhøytidelig over seg, og var med sin litt rufsete «bajer og røyk»-stil en person folk trykket til sitt bryst.
Elsket å spille konserter
Jeg hadde også gleden av å se ham live flere ganger, men gangen som slår alle var da jeg i 1987 (?) var i den jydske småbyen Mariager og kunne se og høre hvordan flere generasjoner dansker – fra de yngste til de eldste – strålte og sang med for full hals. Det var en folkefest av de helt sjeldne, men Kim Larsen var på scenen like ydmyk som han var jovial, som om han ikke kunne skjønne at responsen han fikk var sann. Men det kunne han nok, for jeg mistenker at det var slik det var, kveld etter kveld, for Danmarks mest populære artist.
Siste gang jeg så Kim Larsen live, var da han i 2016 spilte på Hvalstrandfestivalen. Allerede da skrantet helsa, og han støttet seg til en stokk da han beveget seg over scenen og fram til stolen han satt på hele konserten gjennom. Men lukket du øynene var det som å høre ham fra gamle glansdager. Stemmen holdt fortsatt, musikken var like lun som alltid og de muntre mellomstikkene var slik Larsen alltid har levert.
Kom for seint
Når budskapet om Kim Larsens død kom tidligere i dag, er det likevel tre andre episoder minnet mitt leter opp og søker anker i. Den første av det litt pinlige slaget, da jeg skulle anmelde en konsert med ham i Chateau Neuf i Oslo for min daværende arbeidsgiver Dagbladet. Jeg bodde nærmest i Storsalen på den tida, og visste derfor at alle konserter der begynte kl. 20.
Men… da jeg på slaget kl. 20 gikk opp trappa til Storsalen møtte jeg noen folk på vei ut, mens jeg fra salen hørte publikumsjubel og Kim Larsen som sa «Takk for i aften». Uten at jeg hadde fått det med meg hadde det vært tidlig konsertstart, slik at han sluttet akkurat da jeg kom. Det føltes litt pinlig å dra ned til redaksjonen i Akersgata og fortelle at det nok dessverre ikke ble noen Kim Larsen-anmeldelse likevel.
Ikke stol på teknologien!
De andre to episodene som lyser klart for meg er fra to intervjuseanser med dansken. Så populær som han var, ble det noen møter med ham, og han var ikke alltid bare like vennlig, det var også litt interessant å snakke med ham. Som da jeg hadde med meg en walkman og tok opp hele intervjuet med ham. Siden jeg bare skulle bruke intervjuet til print, lurte han på hvorfor i all verden jeg drasset med meg en slik? Og selv om jeg begrunnet fordelene godt, ristet han smilende på hodet.
Han påsto at bruken av opptaksutstyr gjorde at jeg fort slappet av for mye og ikke brukte de andre sansene like godt. Dessuten, tilføyde han stadig smilende mens han filosoferte over teknologiens makt over mennesket, «du skal aldri stole sånn på teknologien. Det vil du kunne komme å angre på».
Er kanskje nesten unødvendig å si at da jeg etterpå skulle høre gjennom opptaket viste det seg at Kim Larsen hadde fått så altfor rett. Noe hadde skjedd med opptaket slik at det ble umulig å høre hva som var blitt sagt. Jeg burde ikke stolt så blindt på teknologien.
Stoler på husken
Den andre episoden (som kan ha vært fra et annet møte?) var da vi snakket om låtskriving og hans måte å gjøre ting på. Han fnyste da jeg spurte om han kjørte kontortid 9-16-opplegget, og bedyret i stedet at han stolte på inspirasjonen. Men også at han hadde erfart at inspirasjonen ofte kom mens han gikk tur, aller helst i skoven. Og da hadde han vel med seg notatbok eller opptaksutstyr som han kunne samle ideene sine på?, foreslo jeg. Men nok en gang fikk jeg et lite håpløst fnys til svar.
– Nei, det gidder jeg ikke. Jeg sparer dem i hodet til jeg kommer hjem og kan få skrevet dem ned, forklarte Kim Larsen. Et svar som måtte resultere i spørsmålet om han ikke var redd for å glemme strofene/tekstlinjene før han kom hjem?
– Nei. Har jeg glemt dem, er de bare ikke gode nok. Og da er de jo ingenting å samle på.
Jeg er nok litt i tvil om han snakket helt sant på akkurat det punktet. På den annen side, er det noen som er troendes til å gjøre akkurat sånn, så må det vel være Kim Larsen.
Nå har han dessverre gått sin aller siste tur.
Av Leif Gjerstad
Les også: Kim Larsen – «den blide dansken» (arkivintervju fra 1986)
